Tramteatret

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053014242057289997

Rockeband og teatergruppe stiftet i 1976, oppløst i 1986. En gjenforeningsturné ble gjennomført i 2003. Tramteatret var en periode landets mest kjente teater­ensemble, mye takket være de fire TV-seriene som ble laget for NRK på 80-tallet. Innad i ensemblet befant det seg også et habilt rockeband som sørget for at plateproduksjonene ble solide og salgbare.

Tramteatret var et usedvanlig produktivt ensemble. I løpet av ti år ga de ut like mange plater, laget seks helaftens musikkrevyer, fire TV-serier, rundt tjue egne radioprogrammer, pluss en mengde innslag i forskjellige radio- og TV-sendinger. Alt materialet var egenkomponert. På toppen av dette fungerte ensemblet som sine egne sjåfører, skreddere, malere og snekkere, og holdt rundt 200 konserter over hele landet.

I løpet av årene var det 20 medlemmer innom Tramteatret. Kjernen besto av Arne Garvang (vokal, gitar), Anders Rogg (vokal, piano), Marianne Krogness (vokal), ►Kine Hellebust (vokal), Liv Aakvik (vokal), Anne Nyutstumo (vokal), Billy Johansson (bass), Thorsten Dulsrud (trommer), Terje Nordby (vokal, gitar, forfatter) og John Nyutstumo (vokal, saksofon, fløyte). Øvrige medlemmer var Per Kjeve (vokal), Bente Gjærum (vokal), Magne Bruteig (vokal, fløyte), Bodil Maal (vokal), Helge Winther-Larsen (vokal), Henning Westeng (trommer), Sven Erik Kristoffersen (tangenter), Jan Arvid Johansen (gitar), Carsten Loly (trommer) og Elsa Lystad (vokal).

Noen av medlemmene fungerte også under navnet Pelle Parafins Bøljeband, da med hvert sitt pseudonym: Pelle Parafin (Arne Garvang), Frida Frosk (Liv Aakvik), Leon Latex (Anders Rogg), Ragna Rekkverk (Anne Nyutstumo), Billy Betong (Billy Johansson), Sandra Salamander (Marianne Krogness) og Guttorm Grevling (Thorsten Dulsrud). I den siste utgaven av bøljebandet var Guttorm Grevling erstattet av Kåre Kelner (Henning Westeng).

Tramteatret ble stiftet 15. juni 1976 på et møte initiert av Liv Aakvik i en leilighet i Waldemar ­Thranes gate i Oslo. På stiftelsesmøtet ble det vedtatt at den nye teatergruppen skulle ha navnet Tramteatret, at de alltid skulle ta de svake og undertryktes parti, og at de skulle nå ut til hele Norges befolkning. Den nye teatergruppen gikk straks i gang med utformingen av sin første musikal, Deep Sea Thriller. Tre dager før premieren på Chateau Neuf i april 1977 skjedde det en dramatisk utblåsning på Bravo-plattformen i Nordsjøen. På premieren satt Erik Pierstorff fra Dagbladet, og hans anmeldelse i avisen fikk Toralv Maurstad til å tilby Tramteatret engasjement på Chat Noir. De to neste årene brakte hver sin nye musikkrevy: Hvem er redd for Frøken Lunde i 1978 og Back To The 80’s i 1979.

En kveld på Club 7 støtte noen av medlemmene på Dag Åkeson Moe fra NRK. Han spurte dem om Tramteatret kunne tenke seg å lage en TV-serie for ungdom, og ensemblet svarte med å lage den første historien om Pelle Parafins Bøljeband, Serum Serum (1980). Serien ble en kjempesuksess, ikke minst på grunn av Tramteatrets evne til å nå ut til ungdom på ungdommens egne premisser – gjennom belysning av aktuelle problemer og ikke minst gjennom tøff og fengende rockemusikk. Tramteatret hevdet senere at de ikke gikk inn for å lage barneunderholdning, men bare spilte ut humoren som eksisterte i gruppen til daglig.

TV-suksessen ble fulgt opp med tre andre serier for NRK; Pelle Parafins Bøljeband og Automatspøkelsene (1981), Hemmelighetene i B-by (1982) og Randi & Ronnys Restaurant (1985). Innimellom seriene rakk Tramteatret å lage ytterligere tre musikkrevyer; Det enkleste er pistol (1981), Det går alltid et korstog (1983) og Drømmen om Elin (1984).

Platekarrieren hadde startet på selskapet Mai i 1977, men det var først da Tramteatret kom til Talent og fikk jobbe med produsent Ola Johansen, at ensemblet lærte seg å lage gjennomførte plateproduksjoner. Dette resulterte bl.a. i albumet Pelle Parafins Bøljeband (1981), som ble gruppens størs­te platesuksess. Senere gikk turen til EMI, Mariann og Big Hand Records. Gruppens popularitet var i en periode så stor at Bokklubben Nye Bøker laget en trippel samle-LP for sine medlemmer.

De fleste produksjonene til Tramteatret ble mottatt med ovasjoner, men noen skapte også rabalder. Verst var bølgene etter premieren på Det går alltid et korstog i 1983. Over fem førstesider i avisen Fædrelandsvennen i Kristiansand ble Tramteatret anklaget for blasfemi, og det ble holdt bønnemøter for å redde de tapte sjelene i ensemblet. Tramteatret red av stormen, men to år senere var det en sliten gjeng som holdt sin siste konsert i et sirkustelt på Aker Brygge.

Mange av medlemmene fortsatte å markere seg og ha suksess på egen hånd. Størst oppmerksomhet fikk samarbeidet mellom Kine Hellebust og Anders Rogg, som avstedkom landeplagen «Det hainnle om å leve» og to album – Fra innsida og Mot yttersida. Marianne Krogness ble kjent som «Shell-dama» og ga ut to plater på egen hånd – På frifot og Jeg skal bare. Arne Garvang ble forfatter, og ga ut platen Over bekken i tillegg til at han leste inn flere lydbøker.

Etter hvert som årene gikk, begynte de originale platene til Tramteatret å bli samleobjekter i landets bruktbutikker. I anledning av 25-årsjubileet for stiftelsen av ensemblet, ble samleplaten 25 beste utgitt i 2001, noe som igjen førte til en gjenforeningsturné to år senere. I anledning av turneen ble en ny samling utgitt – denne gang dobbel – og de fire TV-seriene ble tilgjengelig på DVD. Gjenhøret (og gjensynet) med Tramteatret understreket det som ensemblets tilhengere hadde visst i alle år – at materialet og musikken holdt mål, selv så lang tid etter.
 

Relaterte bedrifter:
Tramteateret (Utøverinstitusjoner\Ensembler)
Relaterte artikler:
12.06.2007 Karl Evald Johansson er død