Turboneger

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053014501460827649

Rockeband fra Oslo, dannet i 1988. Om noen i 1989 – eller for den saks skyld i 1999 – hadde satset sparepengene sine på at Turboneger skulle bli et av Norges største og mest respekterte rockeband på verdensbasis, hadde det antagelig gitt ganske brukbare odds. Bandet debuterte på scenen i København i april 1989, og besto av Thomas Seltzer (bass), Vegard Heskestad, Pål Bøttger Kjærnes og Rune Grønn (alle gitarer), Pål Erik Carlin (vokal) og Tom Kristian Jensen (trommer). Samme år ga bandet ut både sing­len «Route Zero» og 12-tommeren Turboloid – begge på Strait Jacket records, som en svært ung Seltzer hadde startet alt i 1983.

Fra første øyeblikk var Turboneger et band som sparket mot det etablerte, godt orientert innen hva som rørte seg i undergrunnskretser i Statene, og som dessuten krevde oppmerksomhet. Alt i 1990 dro de på sin første, nokså katastrofale turné til USA, som mer eller mindre direkte førte til at bandet ble oppløst, men som også ledet til at de fikk gitt ut sin første utgivelse på det ledende undergrunnsselskapet Sympathy For The Record Industry. Seltzer, Grønn og Bøtger Kjærnes samlet trådene igjen, og fikk med seg Harald Fossberg på vokal (tidl. ►Hærverk og ►Spacelings) og Bengt Agnor Calmeyer på bass. Seltzer og Calmeyer hadde tidligere spilt sammen i Akutt Innleggelse.

Denne besetningen spilte inn singlen «Vaya Con Satan» for Sympathy, og fulgte opp med debutalbumet Hot Cars & Spent Contraceptives (1992) på det nye osloselskapet Big Ball Records i et begrenset opplag på 1000 kopier. Albumet kom i en ny utgave også ut på den tyske labelen Repulsion, nå under tittelen Helta Skelta. Harald Fossberg ble alvorlig syk, og måtte erstattes med Hans Erik «Hertis» Dyvik Husby, senere bl.a. kjent som Hank von Helvete. Bandmedlemmene opererte på denne tiden med en rekke pseudonymer, og skiftet for en periode dessuten navn til Stierkampf. På den klassiske «(He’s A) Grunge Whore»-singelen fra 1993, som var et velformulert og illsint angrep på den rådende grunge-bølgen, gikk medlemmene under kallenavn som Herr Tugen (Hertis), Bongo (Seltzer), Bingo (Calmeyer), L. Ron Bud (Kjærnes) og Brune (Grønn).

Med Never Is Forever (1994) begynte det nye Turboneger for alvor å flekke tenner. Musikken var blitt mer melodiøs og nærmet seg den klassiske rocken, men med alle bandets talenter for provokasjoner og nihilistiske verdier intakt, noe som bl.a. ga seg utslag i strålende rockelåter som «Suburban Prince’s Death Song», «Time Bomb» og «(He’s A) Grunge Whore», men også (skjulte) spor som en rølpete fremføring av Ebba Gröns «Staten och kapitalet».

Never Is Forever er et mesterverk i Turboneger-katalogen, og i norsk 90-tallsrock overhodet, men bandet fortsatte likevel å gjøre det bedre i utlandet enn her hjemme. De fikk oppmerksomhet fra europeiske kulturaviser som El Pais, men ble fortsatt ignorert av dagspressen her hjemme. Bandet fortsatte å skrive sterke låter, og ga ut singler både i Norge, Spania og USA, inkludert to splitt-plater med ►Anal Babes og Flying Crap. Bandet hadde nå tatt tilbake Turboneger/Turbonegro-navnet etter mellomspillet som Stierkampf, og skiftet også til det denim-kledde, faux homo-imaget som snart skulle bli deres varemerke. I 1995 turnerte de USA for andre gang, hvorpå bandet en periode igjen lå på is, da både Calmeyer og Bøtger Kjærnes valgte å trekke seg.

I mellomtiden kom Ass Cobra på tyske Boomba Records i 1996, og samlet mange av de sterke sing­lene som hadde samlet seg opp – deriblant klassikere som «I Got Erection» og «Denim Demon». Bandet lød bedre enn noen gang, og kunne for alvor begynne å høste fruktene av mange år med aktiv motstandskamp mot rådende trender. Thomas Seltzer gikk nå tilbake til å spille bass, etter å ha traktert trommene i bandet for en tid, og hentet midlertidig inn Anders Gerner som ny trommeslager. Enda viktigere for den videre utviklingen var rekrutteringen av den 21 år gamle og svært talentfulle gitaristen Knut Schreiner. Schreiner spilte også i ►Euroboys (Kåre & The Cavemen), og hadde også spilt med Seltzer i The Vikings. Sammen la de nå grunnlaget for albumet som for alvor skulle skyte fart på karrieren.

På Apocalypse Dudes (1997) var både Schreiner og den nye trommeslageren Christer Engen på plass. Albumet ble i Norge gitt ut på Virgin Records, og gikk inn på 23. plass på VG-lista. Med sanger som «Get It On» og «Prince Of The Rodeo» var Turboneger godt utstyrt for å møte verden, samtidig som de ble ytterligere løftet av Schreiners gitararbeid og Hertisens stadig mer utviklede showman-takter. Bandet kunne nå spille for utsolgte hus over store deler av Nord-Europa, og nøt særlig stor popularitet i Tyskland. Nå hadde også de første Turbojugend-fanklubbene dukket opp, som en indikasjon på suksessen som senere skulle følge.

Men Turboneger hadde knapt vært Turboneger om det ikke dukket opp nye skjær i sjøen. Dyvik hadde i lengre tid hatt problemer med narkotika, og den gamle vokalisten Pål Erik Carlin måtte ved flere tilfeller steppe inn som reserve. Under en turné i Sør-Europa i november 1998 knakk han sammen. «Turboneger ble oppløst på venterommet på en psykiatrisk institusjon i Milano,» kommenterte Seltzer. Medlemmene gikk hver til sitt: Seltzer jobbet en periode som trend-analytiker, Dyvik tørket opp i et fiskevær i Nord-Norge, og Rune Grønn ble med Schreiner som manager for Euroboys.

Alt tydet på at livealbumet Darkness Forever (1999) skulle bli bandets svanesang, men myten fortsatte å leve sitt eget liv. Det tyske plateselskapet Bitzcore overtok rettighetene til Turboneger-katalogen fra Boomba, Beastie Boys-nettstedet Grand Royal viet en egen side til bandets endelikt, og en rekke nettsteder verden over fortsatte å spre budskapet om dødsrockerne fra Kolbotn og Nesodden. I 2001 samlet internasjonale navn som Queens Of The Stone Age, Supersuckers, Therapy og Blümchen (!) seg til å gjøre coverlåter av Turboneger på hyllestalbumet AlphaMotherfuckers, sammen med bl.a. ►Motorpsycho, finske HIM og det norske black metal-bandet ►Satyricon.

Sommeren 2002 kunne Turboneger legge ut på sin Res-Erection-turné, der de spilte for nye og gamle tilhengere på festivalene Quart, Hultsfred og Bizarre i Köln. Disse tre konsertene fortonte seg som en nærmest sammenhengende triumfferd for de norske death-pønkerne, som deretter kronet tilbakekomsten med å inngå ny platekontrakt med svenske Burning Heart Records. Scandinavian Leather (2003) gikk i Norge rett til topps på VG-lista, og ble liggende på Topp 40 i 14 uker. Noe hadde skjedd med verden mens Turboneger hadde vært borte, og dongeri og seilerhatter var plutselig høyeste mote blant rockefolket.

Turboneger har erobret verden som selvutnevnte dongerikledde demoner, og har på sitt beste kombinert huggende rårock med provoserende utspill av forskjellig art. «If ABBA were all guys, had been born 30 years later and had grown up on Black Flag, Phil Spector, The Stones, pornography and speed, this is what they would have sounded like,» lød et forsøk på å forklare fenomenet en gang på 90-tallet. Det kan være et like godt forsøk som noe.
 

Relaterte bedrifter:
Turboneger (Utøverinstitusjoner\Band)
Relaterte artikler:
13.11.2007 Turbonegre er ikke som vanlige negre
31.10.2007 Munnsvær og halve sannheter: Turboneger og egen merkevarebygging
12.07.2007 Er du popkultivert?