- "FONO må på banen", skrev FONO-medlem Karl Seglem i sitt innlegg i Ballade om innkjøpsordningen for fonogrammer. Kjære Karl, - FONO har vært på banen for en bedre innkjøpsordning sammenhengende i minst 7 år. Det vi har oppnådd i løpet av denne tiden, er en dobling av bevilgningene til ordningen, svarer FONOs Erling Andersen i dagens tilsvar til Seglem. Andersen understreker samtidig at bransjen nå må kreve en radikalt forbedret innkjøprsordning: - Det kan høres ut som et bra resultat, men det er sørgelig langt igjen: Nettobevilgningene til innkjøp har steget fra 4 til 8 mill., men det er fortsatt mindre enn 10 % av tilsvarende ordning for bøker! Dette er en ubegripelig og forstemmende forfordeling av en kulturbærer i forhold til en annen, og er kjernen i problemet, skriver Andersen.
Av Erling Andersen, adm. leder, FONO
Med ujevne mellomrom kommer det opp en diskusjon om kriteriene, fagutvalgets sammensetning, sjangermessig skjevfordeling osv.
Seglem lanserer t.o.m. andre og verre ord i sitt innlegg, og mener at det er på høy tid at kriteriene for ordningen blir evaluert og drøftet, også av FONO.
80 vs 20
Vi skal gjerne være med på dette, men ønsker likevel å holde fokus på det som etter vårt syn fortsatt er det grunnleggende problemet med dagens innkjøpsordning:
Kun 20-25% av vurderte plater slipper gjennom nåløyet. Tilsvarende tall for bøker er 80-90%.
Det meste av diskusjonen om sjangermessig eller selskapsmessig forfordeling og fagutvalgets (eventuelle manglende?) kompetanse bunner etter FONOs syn i dette faktum. Når så få plater kjøpes inn, er faren for uheldige skjevheter og (tilsynelatende) forfordelinger overhengende, og dette oppleves selvfølgelig som enerverende for de som ikke blir innkjøpt – altså de fleste. (Det finnes FONO-selskaper med 300 utgivelser bak seg – hvorav 2 er innkjøpt!) Slik ordningen er i dag, skaper den dermed uro og konflikt mellom selskaper, artister og sjangere – hestene bites i den nesten tomme krybben.
Om kvalitet og "nulling"
FONO har ingen problemer med å forstå vårt medlem Seglems frustrasjon. Når man driver et lite, men svært kvalitetsbevisst selskap, er det selvfølgelig utrolig lite tilfredsstillende å bli refusert av en innkjøpsordning der kvalitet er et bærende kriterium for innkjøp.
Problemet med dagens ordning er at den nødvendigvis må ”nulle” en mengde kvalitetsfonogrammer fordi midlene ikke strekker til, - det finnes ikke det fagutvalg i verden som er i stand til å bøte på det faktum at ordningen er alt for liten til å kunne kjøpe inn alle de plater som burde vært innkjøpt.
I den andre enden av ordningen – på mottakersiden – genererer dagens ordning også misnøye og frustrasjon hos for eksempel folkebibliotekene, som er den største enkeltmottakeren: Utvalget er tynt, skjevt og lite publikumsvennlig, og enhver utsendelse av innkjøpte plater mangler systematisk svært mange viktige norske utgivelser.
Krever fire-dobling
FONO har stilt krav om en ordning der man kjøper inn 60 – 70 % av alle innsendte/vurderte plater (som utvilsomt holder kvalitetsmessige mål), i et antall av 1000 eks. pr. utgivelse – det dobbelte av dagens antall. En slik ordning krever en 4-dobling av dagens bevilgninger.
Dette vil sikre at man fanger opp kvalitetsutgivelsene i alle sjangere, og først da har man en ordning som vil fungere etter intensjonene, både for artister, selskaper og mottakere, altså publikum.
Dette kravet har stor støtte i musikkfeltet. For å lykkes kreves det at en samlet bransje konsentrerer energi og innsats i denne saken, og vi mener forutsetningene i dag er til stede for det. Tiden er også inne ettersom alle de tre regjeringspartiene hver for seg har programfestet en bedre innkjøpsordning for fonogrammer, og dessuten nedfelt dette i Kulturløftet.
Hvad venter I paa? (Det er statsbudsjettfremleggelse om 7 dager…)
