- Hvorvidt Christian Wallumrød er jazzmusiker, samtidskomponist eller noe helt annet er et åpent spørsmål. Han velger og vraker fra hele musikkhistorien for å skape sitt aldeles egne wallumrødske sound. Etter konserten tirsdag 3. oktober på Parkteatret, stiller Ballades anmelder imidlertid spørsmål om hva stilblandingen skal tjene til, og om en Ultimakonsert virkelig var rett forum å spille i for Christian Wallumrød Ensemble: - Wallumrøds statiske musikk ville passet bedre i en annen kontekst, hvor ensemblet kunne spille kortere sett, og publikum kunne menge seg med hverandre mellom settene, skriver Magnus Andersson i denne anmeldelsen.
Av Magnus Andersson
Genre gir ikke grunnlag for å felle verdidommer, men de er allikevel brukbare verktøy for å beskrive hva som skjer i en del musikkstykker, i hvert fall når det handler om musikk av og med Christian Wallumrød som ikke tar til takke med å tilhøre en genremessig bås.
Han er blitt omfavnet av så vel samtidsmusikkmiljøet som fra jazzsiden, og i det senere miljøet kan han stoltsere med at platen «A Year From Easter» er blitt kåret till årets plate av BBC 3 / Late Junction. Den ble også valgt til årets jazzplate i Aftenposten.
Blander sjangere
Wallumrød er en sjangrenes miksmaster hvor barokkmelodikk og amerikansk minimalisme inngår i hans uttrykk. Wallumrød nærmet seg også Debussys klangstudier. Ikke bare er linken der gjennom Wallumrøds interesse for å dvele i klang og for å bruke harmonikken mer som fargelegging enn som hva som driver det musikalske forløpet fremover, men et av stykkene bygget bokstavelig på et motiv også den franske impresjonisten bruker i en av hans etyder. Han benytter seg videre av en enkel form for preparert piano gjennom å legge gjenstander på flygelets strenger for å forandre klangen, slik John Cage gjorde før han fant fram til metoden med å kile fast tingene mellom strengene.
Jeg mener også å høre noen folkemusikklignende melodier, og ved i det minste ett tilfelle spiller trommer og resten av ensemblet i hver sin egen rytmiske og karaktermessige verden, nesten på ivesk maner. Dessuten benytter ensemblet seg av en rekke alternative spilleteknikker - omtrent som i Lachenmanns musikk - hvor eksempelvis cellisten lar buen stryke celloens kropp og trompetisten blåser i sitt instrument uten å gi det tone og alle slår litt og knakker på sine instrumenter.
Til tross for at undertegnede leser alt dette inn i musikken, har allikevel ensemblet samlet mangfoldet inn i en egen sound. Er det så nok?
Deja vu
Etter å ha lest min beskrivelse kan det kanskje se ut til at undertegnede hørte ensemblet og musikken som en kreativ prosess som fikk meg å tenke på så mange fortolkningsmuligheter av musikken.
Men heller er det vel slik at tankens kraft er som sterkest når man som lytter begynner å kjede seg.
Spørsmålet jeg stilte under konserten, var heller hvorfor det var som om jeg allerede hadde hørt alt de spilte - før de spilte det.
Det finnes ingen grunn til å være en originalitetsfetisjist som mener at alt må være nytt. Den linjen i musikkhistorien ble avsluttet med Darmstadtkomponistenes prosjekt fra tidlig 50-tall, hvor ingen gjentagelser i musikken var lov. Resultatet av dette var en annen stil som i seg raskt ble repeterende i karakter. Noe lignende skjer også med Christian Wallumrød Ensemble:
Selv om de bruker et uhyrlig arsenal av stiler og grep, som gjør de musikalske variasjonsmulighetene nesten uendelige, er musikken en lang gjentagelse av seg selv fra begynnelse til slutt. Lydbildet er ikke bare karakteristisk for ensemblet, men den er også musikkens begrensning.
Kontekst
Nok et poeng om sjanger. Selv om Wallumrød går over genregrenser, setter det faktum at han spiller på Ultimafestivalen noen premisser for lytteren. Parkteatret er lyttesjangermessig et spennende lokale, hvor konsentrert lytting og en øl ikke er en motsetning. Men det er den konsentrerte lyttingen som står i første rekke, selv i en avslappet atmosfære.
Wallumrøds statiske musikk ville passet bedre i en annen kontekst, hvor ensemblet kunne spille kortere sett, og publikum kunne menge seg med hverandre mellom settene. I den konsentrerte lyttingen fremsto Christian Wallumrøds Ensemble som scenografer som malte en klangkulisse, og det er et misbruk av i utgangspunktet ganske spennende jazzmusikk.
Konserten fant sted tirsdag 3. oktober på Parkteatret. den utvidede versjonen av CHristian Wallumrød ensemble besto av følgende musikere: Trompet: Arve Henriksen, Fiolin, hardingfele, bratsj: Gjermund Larsen, Cello: Tanja Orning, Barokkharpe: Giovanna Pessi, Slagverk: Per Oddvar Johansen, Piano, harmonium, toy-piano: Christian Wallumrød.
Relaterte bedrifter:
ULTIMA (Festivaler\Klassisk musikk; Festivaler\Oktober; Festivaler\Samtidsmusikk)
