Den siste tida har ein i avisene debattert om den klassiske musikken er i ferd med å døy eller ikkje. I denne debatten har dirigent Terje Boye Hansen gjeve uttrykk for ein faktor han meiner er viktig for å halda musikken levande; det å grava i historia og finna kunnskapsrike menneske som er gløymde. Dette året har innspelinga av Sigurd Islandsmoens “Requiem” vore hans bidrag til dette, og etter eit omfattande rekonstrueringsarbeid er verket no dokumentert, både på notar og som klingjande lyd. - Jeg håper og tror at vi, når vi nå har rekonstruert et norsk verk av denne størrelsen, ikke vil neglisjere det enda en gang! seier Boye Hansen til Ballade.
Av Ida Habbestad
Sjølv om dokumenteringa av den norske 20. århundrets musikkhistorie tykkjest vera i fokus med jamne mellomrom, er det framleis mykje som står udokumentert.
Eit grunnleggjande problem ved slik dokumentasjon er at mykje gamalt notemateriale ofte berre finnest i handskrivne utgåver, som kan vera vanskelege å tyda.
- Et godt eksempel er Islandsmoens “Missa Solemnis”, seier dirigent Terje Boye Hansen. - Verket ble fremført en gang i Oslo med Filharmonisk selskap, med Islandsmoen selv som dirigent. Pressen var begeistret – de synes det var stort. Men det ble ikke gjort noe opptak, og vi sitter igjen med et nokså uleselig håndskrevet partitur. Det er et tap – og et generelt problem med den eldre norske musikken. Hadde man fått midler til å digitalisere norsk musikkhistorie ville det bli fart på sakene!
Valdres’ sønn
Men enn så lenge er det ofte enkeltståande initiativ som må til. Med utgangspunkt i mikrofilmar av det gamle partituret, har Boye Hansen rekonstruert “Requiem”, og den nye versjonen er no gjort tilgjengeleg gjennom innspelinga som vart lansert i haust.
Korleis kom han over dette verket?
- Min eneste kjennskap til Sigurd Islandsmoen før dette prosjektet, var at vi sang hans sang ”Det lysner i skogen” på skolen, fortel Boye Hansen.
- Men så møtte jeg en fra Valdres som snakket varmt om Islandsmoen – komponisten var jo bygdas sønn! Og da jeg leste historien om dette verket ble jeg fascinert. Jeg hadde verket med til Kristiansand (Symfoniorkester, red. anm), der det ble godt mottatt, og da vi fant ut at det snart var femti år siden forestillingen i Brussel, ønsket vi å få fremført verket.
Eit motstandsverk?
”Requiem” fekk si urframføring i Oslo Domkirke i 1943, under 2. verdskrig. Når Boye Hansen refererer til historia om verket, er komponist Rolf Karlsen si skildring om tilhøva ved urframføringa sentral:
- Rolf Karlsen fortalte hvordan flyalarmen gikk rett før uroppførelsen, mens folk var på vei til kirken. Etter faren over-signalet var det mørkt, og da han gikk ut på gaten var så godt som alle andre som turte å bevege seg ut, også på vei til kirken. Han skildrer hvordan han ikke møtte noen, men likevel følte at han gikk sammen med mange, seier Boye Hansen.
Ei årsak til at denne komposisjonen sto sterkt i samtida, var at det kunne finnast element av motstand mot nazismen i verket, meiner Boye Hansen:
- Requiemet er bygget over religiøse folketoner fra Valdres, noe tyskerne ikke visste. Det var et ledd i motstandskampen, og jeg tror at dersom tyskerne hadde visst mer, hadde det blitt en negativ sensur på det. Det var som et hull i sensuren, og folk sto i kilometer lange køer for å få med seg konsertene.
Materialet som aldri vart returnert
Verket har lenge vore gløymt, men i samtida vart det godt motteke. Etter urframføringa i 1943, gjekk “Requiem” som ein farsott over heile landet, fortel dirigenten. Det vart framført i Drammen, Oslo, Bergen, og Trondheim – og sikkert fleire andre plasser – før det fann vegen til Brussel i 1953.
Korleis kan det ha seg at eit såpass kjent verk ikkje lever med oss i vår samtid?
- Etter fremførelsen i Brussel, forsvant notematerialet for orkester og kor. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men materialet ble aldri returnert til Norge. Det ble gjort et opptak i Brussel som gikk direkte på radio, blant annet ble det overført til NRK. Men heller ikke dette opptaket finnes i dag.
- Verket som det opprinnelig var skrevet, ble glemt. Men det ble spilt noen ganger i en versjon for kor og orgel. For eksempel benyttet man en slik versjon av "Agnus Dei"-satsen i begravelsen til Kong Håkon 7, fortel Boye Hansen.
Rekonstruering og bearbeiding
For å finna fram til korleis verket opphaveleg kan ha vore spelt, har Boye Hansen teke utgangspunkt i versjonen for orgel og ein mikrofilm med bilete av det gamle partituret. Men dette materialet har likevel ikkje spegla den fulle sanninga om korleis verket faktisk vart framført, meiner Boye Hansen:
- I Islandsmoens etterlatenskaper hadde man funnet en mikrofilm; der han hadde filmet hele partituret. Men mikrofilmen er tatt før førstegangsfremførelsen, så enhver redigering han har gjort senere er ikke kommet med her. I tillegg tror jeg at han tilpasset verket for amatører. Veldig mange norske komponister hadde en form for profesjonell resignasjon; de fikk sjelden verkene sine framført av profesjonelle utøvere. Det var større sannsynlighet for å få komposisjoner fremført i et amatørmiljø og jeg mener Islandsmoen tilpasset verket til et amatørorkester. Jeg følte at jeg måtte gjøre endel med partituret for å få det mer tilnærmet en profesjonell situasjon.
- Det er gjerne slik i amatørorkester at man har et prinsipp om “hele folket i arbeid”. I en slik sammenheng var det ikke usannsynlig at et instrument falt bort, og derfor instrumenterte han det slik at man fant det samme materialet også i andre instrumenter. Så det viktigste jeg har gjort, er å slanke det ned. Jeg har tatt bort noen instrumenter i visse satser, og så har jeg tatt bort en del tremoloer som Islandsmoen benyttet nesten hele tiden.
Det einaste norske Requiem frå 1900-talet?
Forutan Terje Boye Hansen, har også fleire andre vore involverte i innspelingsarbeidet. Medverkande på plata er Kristiansand Symfoniorkester og Det Norske Solistkor, samt solistane Hilde Haraldsen Sveen, Marianne Beate Kielland, Ulf Øien og Trond Halstein Moe.
Wolfgang Plagge har vore produsent på plata, og han meiner verket er interessant også i eit anna perspektiv:
- Helt fram til vår tid har dette verket vært det eneste “Requiem” av en norsk komponist, inntil Ståle Kleiberg sitt “Requiem” kom. Slik sett er verket ganske interessant musikkhistorisk sett, det fyller et hull i musikkfloraen, og det er spennende fordi vi har så lite konsertliturgisk musikk i Norge, seier Plagge.
Kvifor trur du Islandsmoen skreiv dette verket?
- For det første er det sannsynlig at den umiddelbare anledningen var krigen i Spania, fortel Plagge. - Krig er jo en type hendelse som aksentuerer behovet for en artistisk uttalelse – det var kanskje ikke bare Picasso som fikk et slikt behov. Med sin europeiske utdanning er det dessuten naturlig å tenke seg at Islandsmoen lettere ville gripe en slik tekst som i “Requiem”, enn til en norsk motstandstekst. Og ikke minst sier det også litt om mennesketypen. Noen vil ta til motmæle i en slik situasjon, andre vil sørge over omstendighetene under krigen – og det var nok dette Islandsmoen gjorde.
Påverknaden frå Reger og Bach
Kva er det så å seia om Islandsmoen som komponist?
Islandsmoen føddest i Sør-Aurdal, han utdanna seg ved Musikkonservatoriet i Oslo og sidan i Leipzig, før han flytta heim og vart organist i Moss kirke. Her arbeidde han nærmast heile livet, frå 1916-1961, og gjennom denne perioden starta han Moss korforening, som saman med Moss orkesterforening sette opp ei rekkje oratorier.
- Islandsmoen var elev av Max Reger, det hører man tydelig, fortel Plagge. - Og i musikken hans finner man også inspirasjon fra Mahler og Bruckner. I tillegg hadde han en interessant måte å omgås folkemusikken på. Helt siden Grieg holdt på med slåttene, har hensynet til autensitet vært betydelig. Men Islandsmoen laget en kontinentalt basert musikk, hvor slåttene fremdeles var autentiske, men hvor de fikk en langt mer urban europeisk drakt enn de fikk hos Grieg.
- Det har også slått meg hvordan han bruker den gamle affektlæren for å understreke følelser – det var ikke så vanlig i romantikken. Å gi tonearter betydning i en tekstlig sammenheng var jo egentlig en teknikk som gikk av moten før århundreskiftet, mens her var det en komponist som brukte teknikken på slutten av 1930-tallet. Og han endrer litt på notene i folkemelodiene, for å få det til å passe med den tonale affektlæren. Jeg har en følelse av at inspirasjonen fra Reger hadde en finger med i spillet, som den store orgelkomponisten han var, og som en viderefører av Bachs teknikker.
Utgangspunkt for ein ny tradisjon?
Med dette arbeidet er materialet er gjort tilgjengeleg, og Boye Hansen gjev uttrykk for ei von om at det kan haldast ved like. For sjølv om verket ikkje lenger er nyskrive, finst det ikkje nokon oppføringstradisjon for verke. Slik sett er innspelinga å betrakta som ei førstegangsoppføring.
- I førstegangsoppførelser har vi ikke noen referanser. Man er ikke før ferdige med oppførelsen før man tenker: Hvorfor gjorde vi det slik? spør Boye Hansen.
Så får ein tru denne innspelinga både kan vera ein dokumentasjon, men også eit utgangspunkt for nye tolkingar?
- Det er jo så lettfattelig musikk! seier Boye Hansen. - Jeg innbiller meg derfor at det kunne være interessant for endel kor i Norge å sette det opp. For jeg håper og tror at vi, når vi nå har rekonstruert et norsk verk av denne størrelsen, ikke vil neglisjere det enda en gang!
