Å sette opp slike årslister er alltid en like nådeløs prosess. Selv når utvelgelsen kun begrenser seg til norske utgivelser er det nærmest en håpløs oppgave å skrape annet enn forsiktig på overflaten av det som har skjedd i løpet av et år. Mengden norske plater er enorm, og det er umenneskelig å gjøre annet enn å sneise innom så mange som mulig. Disse 10 platene står derfor ikke bare her i kraft av sine åpenbare kvaliteter, men også som representanter for noe av spennvidden innen norsk musikk anno 2006. Så får årets nyttårsforsett være å ta igjen alt man ikke rakk gjennom i året som gikk.
Av Bjørn Hammershaug
For 2006, i alfabetisk rekkefølge:
The Core: Blue Sky Jazzaway/Musikkoperatørene
Denne kvartetten har et energifelt som vibrerer på omtrentlig den samme grunnflaten som John Coltrane, Archie Shepp og Pharoah Sanders skapte på 60-tallet. På sitt andre album har de dessuten tatt inn gitarist Nils Olav Johansen som ytterligere utvidelse av lydbildet, som strekker seg mot mer psykedelia og rock. Men kjernen er fremdeles intakt; suggererende og rytmisk jazz med det både lyriske og ville formspråket til en aldri hvilende Kjetil Møster som naturlig autoritet.
DEL: Five Dolls for an August Moon LP Synesthetic Recordings
Lasse Marhaug får æren av å dukke opp to ganger på denne listen. Støyrock-kvartetten DEL har vært med oss i en årrekke. Årets plate viser bandet fra en ganske neddempet side, med vekt på mer sfæriske og filmatiske elementer. ”Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls... søker mot mer distanserte sfærer.” Omtale i groove.no. En monsterkonsert i Oslo høsten 2006 viste at de fremdeles er kapable til å renske skikkelig opp i ørene til publikum - heldigvis!
Diverse artister: Gjenklang - Folkemusikk gjennom 100 år Heilo/Musikkoperatørene
I en tid der norsk folkemusikk fremstår som mer vitalt nyskapende og genremessig variert enn noensinne, er det ikke mindre viktig å trekke linjer. Gjennom fire plater gjør ”Gjenklang” nettopp dette, fra de tidlige voksrullopptak til nybrottsartister som Majorstuen gir denne boksen et grundig riss av utviklingen innen norsk tradisjonsmusikk de siste 100 årene. Solid samling for alle som liker tradisjonstoner - ja, for alle som er en smule interessert i norsk musikk i det hele tatt. Og neste gang blir kanskje den samiske musikken også med i større grad?
Thomas Dybdahl: Science Universal
”Science” er Thomas Dybdahls mest fullendte utgivelse så langt i karrieren. Den flertydige og visjonære artisten har med stort hell inkorporert jazz, country, soul og kammerpop på denne dampende og lengtende platen. Med et godt lag av folk fra mange ulike scener står Thomas Dybdahl mer og mer frem som en artist som søker utenfor det opplagte og vante. ”Science” er fylt med små pop-perler som ikke så lett lar seg feste til noen bestemt pop-formel.
Fe-Mail: Blixter Toad Asphodel/dotshop.se
Etiketten Asphodel i San Francisco er anerkjent i sitt arbeid med utgivelser innen ymse lydkunst. Oren Ambarchi, Alexander Rishaug, Philip Jeck, Iannis Xenakis og Ryuichi Sakamoto er å finne i deres rikholdige katalog. Men også i denne sammenhengen er Fe-Mails ”Blixter Toad” en sjelden tilvekst. Gjennom en dobbel-CD presenterer Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord sitt mest ambisiøse arbeid så langt. Både vakker og skremmende, stillfaren og støyete er hele platen en bemerkelsesverdig opplevelse av inntrykk som aldri slutter å fascinere. Som Asphodel selv sier det så passende: "Their cut up crescendos of piercing frequencies appear like rattle snakes you find under the rocks, as you search for a jewel-encrusted music box, unsure if they'll poison you or cure you."
Huntsville: For the Middle Class Rune Grammofon/Musikkoperatørene
Gillian Welch byr Ravi Shankar opp til dans i en kneipe i midt-vesten. Utenkelig? Nei, ikke hvis bandet som spiller opp heter Huntsville. De tre herrene her driver stort sett med impro-musikk (det folk flest kaller “pling-plong”) til daglig. Med Huntsville har de skapt en arena som gir større plass for strukturerte låtformer, samtidig som det skapes plenty av rom å leke seg. Det gjør de først og fremst ved å blande øst og vest, modernitet og tradisjon. Trioens grep om countrymusikken er alt annet enn konvensjonell, og bruk av tabla og østlige rytmer blandet med banjo og steelgitar har sjelden virket så naturlig.
Jazkamer: Metal Music Machine LP Smalltown Supernoise/VME
Med lånt tittel fra Lou Reeds kraftverk fra 70-tallet, en besetning som inkluderer folk fra Enslaved, Toy og Manngard og masse innestengt mørkemannskraft klarte Lasse Marhaug og John Hegre å lage en plate bestående av både massiv støy, sint metall og brutal doom. Et naturlig møtested for venner av både Merzbow og Sunn O))) - Friends of Satan? Indeed!
Orheim/Kaasin: Minimum Bow Force NORCD
Jørgen Orheim og Eivind Kaasin har laget en av årets mest egenartede norske plater. Ved å ta utgangspunkt i noe av det mest tradisjonelle norske: hardingefele, står Orheim/Kaasins ”Minimum Bow Force” frem som både rotfestet og nyvinnende. Hardingfela er fundamentet, men de to løser opp til det ugjenkjennelige for å skape noe langt mer utradisjonelt, et sted mellom Brian Eno og Biosphere. I bearbeidelsens møysommelige prosess har uttrykket endt opp nærmere moderne komposisjon, knitrende elektronika og ambient minimalisme.
Svarte Greiner: Knive Type/dotshop.se
”Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ”akustisk doom”. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør ”Knive” til en så gripende lytteropplevelse.” Sakset fra undertegnedes omtale av platen i Dagsavisen.
Årabrot: Rep.Rep Norway Rat/Indie
Haugesunds skitneste band var også med på undertegnedes årsliste i 2005. ”Rep.Rep” viser at bandet slett ikke har blitt snillere barn i løpet av året som har gått. De har om mulig blitt enda mer voldsomme i stilen, men også strukket seg ytterligere i låtstrukturene. Ni minutter lange ”Ramshackle Row” er tyngdepunktet på en plate som står igjen som årets råeste innen punk/hardcore - eller grapserock, som de sier det selv.
Bjørn Hammershaug er journalist i Ballade.no. Han er også redaktør for groove.no og plateanmelder i Dagsavisen.
Årets 10 norske plater - Bjørn Hammershaug
