MIC / Ballade artikkel
Utskrift fra mic.no / ballade.no



Knut Steen 2005 (x250)Årets 10 norske plater - Knut Steen

Publisert: 12/11/2006 av Knut Steen

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006121111484765745479

Når musikkjournalister skal velge ut sine ti favoritter, kommer filosofen Kierkegaards credo - "subjektiviteten er sannheten” nesten pinlig til sin rett. Slike lister er best egnet til å avsløre skribentens personlige preferanser og stille leseres nysgjerrighet om det samme. Musikkjournalistikk kan fort bli en nesten religiøs beskjeftigelse, på linje med fotball: Man er hellig overbevist om at ens egen tro er den eneste rette, som man så forsøker å predike til alle andre – ofte uten de tyngste objektive argumentene. Som Ballades fungerende (?) redaktør er ikke undertegnede noe bedre, og presenterer herved de ti norske platene som har stått for mine bredeste smil igjennom et platerikt 2006.


Av Knut Steen, fungerende redaktør for Ballade

Presentert i alfabetisk etter platetittel:


120 days – 120 days (Smalltown Supersound)

Jada, jada - årets mest opphausede band finnes også på denne listen. Fortsetter 120 days med å levere musikk på dette nivået, kan de fort bli ett av norsk musikkeksports aller sterkeste kort. Det finnes ikke en ting å melde om dem som ikke allerede er behørig utmalt av hysteriske journalister i inn og utland – så jeg nøyer meg med et ”takk” og et ”lykke til videre”.


Keep Of Kalessin - Armada (TUBA)

Herrejemeni og slikt – dette er intet mindre enn en dynamittskive. Sterkt gitardrevet, til tider episk i uttrykket, uten å henfalle til det lett aggro-pubertale emo-uttrykket en del enklere metallband benytter seg av. Det går svinaktig fort, brekkene er mange og overraskende – og presisjonen er så godt som upåklagelig. Uten at ”Armada” dermed reduseres til en ren ferdighetsøvelse i en sjanger der man må være nærmest skrullete flink for å fortjene en plass på aller øverste hylle; for her er det massevis av sjel også. At gitarist og bandsjef Obsidian C. har utrettet denne platen med helt ny besetning siden 2003-utgivelsen ”Reclaim”, gjør ikke bedriften mindre imponerende. Jeg hadde høye forventninger til denne utgivelsen, men ”Armada” innfridde i enda større grad – nok til å kvalifisere som årets overraskelse for min del. Neste plate er allerede godt på vei, har jeg blitt fortalt. Alle sjele (bør) glede seg.


Motorpsycho – Black hole/Blank Canvas (Columbia)

Synd å si – men det er ikke lett å høre at Håkon Gebhardt forlot Motorpsycho ett år før denne platen ble spilt inn. Noen forskjeller i trommenyansene kan riktignok merkes, men de overskygges av en intensitet og direkte aggressivitet jeg personlig har savnet hos Motorpsycho igjennom de siste årenes innspillinger. Melodier, arrangementer og energi – alt er bedre her. Dette lukter kraftig av en salgs oppvåkning, en mer skjerpet vilje i forhold til å formidle et musikalsk budskap uten alt for mye omsvøp. Dette er fullbåren psykedelia-prog-rock med både brodd og driv – og selv om lydbildet er tett, er det også så fullt av overraskende og komplekse godbiter at 17 låter blir lett å fordøye. Motorpsychos beste hittil, i følge disse to ørene.


Leif Ove Andsnes – Horizons (EMI Classics)

Når Leif Ove Andsnes samler 22 klassiske ekstranumre på en plate, er det verdt å lytte. Disse korte stykkene kan oppfattes som konsert-svisker, små publikumsvennlige godterier som kan trilles ut fra klaveret når applausen har tryglet lenge nok. At Andsnes – som briljerer stort i fremføringen av langt tyngre verker – velger å spille inn nettopp disse stykkene, er interessant. Et publikumsfrieri er det selvfølgelig, stykker som disse har bred appell langt utenfor folk som er trent i å lytte til ”vanskelig” kunstmusikk. Andsnes selv hevder at det handler om å vise interesse for hele det klassiske musikkfeltet, jeg tror ham så gjerne. For her har Andsnes tatt det som lett kunne blitt en ”hvileplate” svært alvorlig. Å sette sammen så mange av disse stykkene på en smakfull måte, puste et eget liv inn i hver av dem uten at det fremstår som en repetisjonsøvelse, er dyktig gjort. Det er også sympatisk i forhold til å respektere disse stykkene for det de er, selv om jeg enkelte ganger skulle ønske at stjernepianisten slapp seg enda mer løs. For meg er det spesielt klangen og tilstedeværelsen som er fremtredende i Andsnes spill. Når det tekniske ikke er så fremtredende, blir dette enda mer tydelig. Horizons er ikke en plate det er kredibelt å liste opp fordi den er veldig spennende, vanskelig eller banebrytende – men den er svært vakkert prestert, og det holder.


Kaada – Music for Moviebikers (Ipecac)

John Erik Kaada er ikke den som hyler høyest om sin egen fortreffelighet – men han er i mine ører en av Norges flinkeste til å formidle bilder igjennom musikk. På "Music for Moviebikers" har Kaada tatt denne egenskapen til ytterste konsekvens, ved å lage musikk til til 13 ikke-eksisterende filmer. Eller kanskje det bare er én ikke-film, med flere høyst ulike kapitler, noe i retning av Jon Jarmuschs film ”Night on Earth”? Er man ikke alt for innbitt, kommer også bildene på løpende bånd når man setter seg ned for å lytte. På det jevne er musikken melankolsk og smektende, av og til med urovekkende overtoner. Et ferdig lydspor til individuelle mentale filmer er et interessant kunstprosjekt i seg selv. Men det er selvfølgelig Kaadas vakre musikk som gir konseptet verdi: Lydbildet er orkestralt og superorganisk – i de tilfellene Kadda ikke har funnet den riktige lyden i et eksisterende instrument, har han rett og slett laget et par nye, i stedet for å manipulere seg frem på en datamaskin. Det er en holdning jeg kan like. Resultatet fremstår ikke akkurat som noen utfordring til lytteren, i stedet har ”Music for Moviebikers” blitt en plate å drømme seg bort i.


Purified in Blood – Reaper of souls (Alveran / Tuba)

Til å være en debutplate er ”Reaper of Souls” meget god. Metalcore-sekstetten fra Sandnes er over forventning samspilt, og energien – det bærende elementet på ”Reaper of Souls” – er upåklagelig. Noe de også ble belønnet med i form av Alarmpris for beste live-band. Bandet mangler nok fremdeles litt teknisk fingerspitzgefühl, men dette kompenseres fint med gode arrangementer og tøffe låter. Dette er mer metal enn hardcore og mer moro enn nyvinning:
Tunge gitar-referanser til band som Kreator, Slayer og Iron Maiden kan virke litt for opplagte etter hvert, men de fungerer så godt i helheten at det er vanskelig å bli veldig fornærmet. Melodiøsitet, effektive hardcore-brekk og treffsikkerhet gjør ”Reaper Of Souls” til en plate det er veldig lett å la seg begeistre av, i min MP3-spiller har den tålt veldig mange gjennomlyttinger uten noen videre slitasje. Derfor fant den også sin plass på denne listen.


Grand Island - Say no to sin (Racing Junior)

Grand Islands “Say no to sin” er et stykke møkkete, psykotisk country-americana med cinematiske undertoner. Det manes frem bilder av en panisk vekkelsespredikant med svin på skauen og søle på skoene, som sliter kraftig med å holde demonene innabords mens han forsøker å snakke hyggelig med gamle damer. Ikke spesielt strukturert og glatt, med andre ord. Musikalsk har Grand Island laget en boblende, morsom og fandenivoldsk miks av blues, sørstatsrock, discobeats, bluegrass visesang og psykedelia, som de overraskende nok ror i land med stor stil. Blir du ikke glad av ”Say no to sin”, bør du medisineres.


Thomas Dybdahl – Science (Universal)

Thomas Dybdahl er en drivende dyktig musiker og låtsmed, med en stemme som er både uttrykksfull og unik. Med slike objektive plagsomheter ryddet av veien, begynner jeg på synsingen: Personlig er det få ting som gir meg mindre enn påtatt nølende ”stirre-dvelende-på-sandalene-mine-og-være-nær-og-introvert-i-ullsokker”-rock. Av den grunn har jeg hatt lite annet enn motvillig ståpels og fyndord til overs for Sandnes-musikerens tidligere solo-eskapader. Det var først ved slippet av The National Bank sin selvtitulerte debutskive at skepsisen for alvor slapp taket i undertegnede. Så kom ”Science”, en plate det pokker meg er umulig å ikke bli imponert av. Intelligent og gjennomtenkt popmusikk av dette kaliber er sjelden vare, her finnes referanser til så vel jazz som country og prog. Ikke at det er noe kvalitetstempel i seg selv, ”Science” er bare så fordømt lekkert skrudd sammen. Melodilinjene hopper ikke akkurat ut og biter deg i nesen, de føres heller ikke alltid ut til noe naturlig klimaks eller konklusjon. Men det tror jeg heller ikke var Dybdahls intensjon. For meg handler ”Science” mer om det som skjer underveis enn å komme seg overtydelig ”i mål” for å tekkes et bredere publikum med dårlig tid. Så får det heller være om hitpotensialet ikke er så formidabelt.


Ihsahn – The Adversary (Mnemosyne Productions/Candlelight Records)

Her snakker vi om en av de store, nærmest legendariske skikkelsene i norsk metall. Når mannen bak de viktigste Emperor-platene og det sterkt undervurderte kunstmetall-prosjektet Peccatum skulle gjøre alt selv – så gjorde han akkurat det. På ”The Adversary” spiller Vegard Tveitan alle instrumenter selv – foruten trommene, som han hadde programmert på forhånd for Asgeir Mickelson (Borknagar, Spiral Architect). Musikalsk er ”The Adversary” er en reise igjennom Ihsahns metall-oppvekst, med smarte referanser til de fleste av sjangerens godbiter og bautaer. Tematisk presenterer platen en ode til mørkets engel, smuler av venstrehåndsveiens tredjeperspektiv på livet – og lysbærerens utfordring til og dom over en selvflagellerende og likegyldig menneskerase som har fradømt seg selv livets rett. Dette er vakkert, storslagent, stygt, uanstrengt briljerende, ærlig og elegant. En maktdemonstrasjon med særs lang holdbarhetstid.


Darkthrone - The Cult is alive (Peaceville)

Darkthrone har blitt omtalt som svartmetallens kneipp, den du alltid vender tilbake til. Du vet hva du får - og i motsetning til kneipp, er dette gode greier. Mens sjangerblandingen brer om seg i stadig større grad, fortsetter Darkthrone å levere gammel, skitten norsk svartmetall av ypperlig patina. Selv om ”The Cult is Alive” viser en noe mer punka utgave av bandet enn forgjengerne ”Sardonic Wrath” og ”Hate Them”, er signaturen fremdeles umiskjennelig. Og titler som ”Too Old, Too Cold”, ”Whisky funeral” og ”Forebyggende Krig” levner heller ingen tvil om at det sedvanlig misatropiske verdensbildet er godt intakt. Darkthrone har gjort industri av å være utilgjengelige, så det blir vel neppe noen julekonserter fra denne gjengen i år heller. Men pyttsann - noen ganger er status quo en fin tilstand.

Noen boblere i tilfeldig rekkefølge:

Solefald – black for death
Khlyst - Chaos is my name
Trashcan Darlings – Getting away with murder
Quarter past – Boom-Pah
Deathprod - 6 track
Jazkamer – Metal Music Machine
The Carburetors, Loud Enough To raise The Dead
Smalltown Ramblers – Too Much Coffee
Chrome Division – Doomsday Rock’n Roll
Triosphere – Onwards
TNT – All the way to the sun
Carnivora – Re-Incarnal
White Willow – Signal to Noise
Bertine Zetlitz - My Italian Greyhound
 

Relaterte bedrifter:

Darkthrone (Utøverinstitusjoner\Band)

Keep Of Kalessin ()

120 Days (Utøverinstitusjoner\Band)

Motorpsycho (Utøverinstitusjoner\Band)

Purified in Blood (Utøverinstitusjoner\Band)

Grand Island (Utøverinstitusjoner\Band)

Relaterte personer:

Leif Ove Andsnes, Pianist, Artist

John Erik Kaada, Artist

Thomas Dybdahl, Artist

- Ihsahn, Artist

Relaterte artikler:

09.03.2006 En hyllest til Lysbæreren

22.07.2004 Peccatum - styggvakker metallsymbiose

18.10.2006 Keep of Kalessin bonanza

18.10.2006 Tre dager med Keep of Kalessin

07.12.2006 Årets 10 (+20) norske plater - Carl Kristian Johansen

23.10.2006 120 days på Island

18.05.2006 Endagsfestival i Beelzebubs tegn

04.08.2006 Grand Island: Sjel med uvisst opphav

07.12.2006 Årets 10 norske plater - Ida Habbestad

06.12.2006 Årets 10 norske plater - Bjørn Hammershaug

08.12.2006 Leif Ove Andsnes Grammy-nominert

03.08.2006 Åtte verdspremierer under Nordland Musikkfestuke

20.01.2006 Høydepunkt for Leif Ove Andsnes

16.12.2005 Topp ti fra Magnus Andersson

04.08.2006 Soundtrack til en ikke-eksisterende film

01.09.2005 Samtidsfestivalen er i gang, Kaada med teatermusikk

22.09.2003 Cloroform: Om kyssing og stakkarslige benbrudd

07.02.2003 Pervo-Pippi og Paven - Kaada i 7. Himmel

20.01.2003 Midem 2003: Dag 1

02.10.2002 Mike Patton har tro på Kaada

27.08.2002 Kaada sutrer ikke

02.05.2001 Kaada går solo

14.11.2006 Dybdahls verden

27.10.2006 En jazzmann på orkesterplass

06.08.2006 Dybdahl, Thomas

25.06.2010 Darkthrone – et liv i metallens tjeneste

04.04.2008 Motorpsycho - Little Lucid Moments: Confusion is kjeks

29.01.2008 Motorpsycho på Rune Grammofon

05.12.2007 Motorpsycho tilbake som trio

15.05.2007 Kaada + 40

18.04.2007 Thomas Dybdahl med KORK på Øya

21.03.2007 Inferno Metal Expo

18.01.2007 Disse opptrer på Spellemannshowet

13.12.2006 Heavy-hybride Triosphere

MIC Norsk musikkinformasjon
Postboks 2674 Solli
0203 Oslo
Tel: 2327 6300
Fax: 2327 6301
info@mic.no