- Bodø Sinfonietta sesongåpnet med Mahlers 4.symfoni i Bodø Kulturhus torsdag kveld. - Erwin Steins klassiske, og lite kjente, arrangement fra 1923, der symfoniorkesteret er redusert til 13 musikere, ble en nær perfekt sesongåpning for et ensemble som har vist seg å ha høyere ambisjoner enn de fleste, mener Ultima-direktør og komponist Geir Johnson i denne konsertomtalen.
Av Geir Johnson
Gustav Mahlers 4.symfoni i Bodø? Spilt av 13 musikere for 400 publikummere? Går det an? Jo, det lot seg gjøre, og det med overbevisning og glød.
Sjelden har vel Bodø Sinfonietta gitt mer enn i denne framføringen i et fullsatt Bodø Kulturhus, og tross kort levetid begynner jo ensemblet å kunne vise til en del spektakulære opptredener. En ting er samarbeidet med Madrugada, som tok dem til et fullsatt Oslo Spektrum for 13 måneder siden, et halvt år etter at de sammen hadde satt Bodø Spektrum på ende for 3.000 elleville hjemmefans.
Også operaproduksjonene har vært viktige for å få ensemblet inn i andre sammenhenger, slik som i nettverket AdOpera. Når man i tillegg ser at Bodø Sinfonietta i løpet av et snaut år har maktet å få sin egen venneforening med 150 medlemmer på beina, så forstår man at det er noe ekstraordinært som foregår i Nordlands musikkliv for tida.
Fast tilholdssted i Bodø Kulturhus og et brukbart driftsbudsjett burde være viktige argumenter også for andre ensembler som ønsker å få en mer fasttømret drift.
Årsaken til at en Mahlersymfoni finnes i en redusert versjon for 13 musikere, er å finne i Arnold Schönbergs legendariske private musikkselskap fra Wien, som i perioden 1918-23 avholdt ikke mindre enn 100 konserter. Der presenterte man den nye og gamle musikken som ikke fikk innpass i de store orkesterselskapenes repertoar.
I den kategorien befant pussig nok også Gustav Mahler seg, til tross for at han hadde vært en av det europeiske kontinentets store dirigenter til sin død i 1911. Men hans egne verk gikk stort sett i glemmeboken til 100-årsjubileet for hans fødsel i 1960 snudde opp-ned på det.
Derfor hadde Schönbergeleven Erwin Stein påtatt seg å redusere 4.symfonien til kammerorkesterformat, inklusive to klaverer og ett harmonium til nettopp en av disse konsertkveldene. Og det har han gjort med slik kløkt at knapt en note er forsvunnet fra originalpartituret.
Stein-versjonen har betydelige egne kvaliteter, ikke minst fordi det kammermusikalske ved Mahlers symfoni kommer så tydelig fram i den spinklere teksturen, og det var tydelig at det var en sann svir for musikerne i ensemblet å arbeide seg gjennom en symfoni i stedet for de ”vanlige” fire - fem verkene av gjennomsnittsvarighet 15 minutter.
Sopranen Birgitte Christensen tok seg av solopartiet i fjerdesatsen på en overbevisende måte, mens Christian von Gehren var en dynamisk dirigent med Mahlerforståelsen godt under huden, en forståelse han også maktet å viderebefordre til et sultent ensemble og åndeløst publikum.
Denne Mahlerversjonen fortjener flere framføringer.
