Tungtvann var invitert til by:Larm i Trondheim som hedersgjester, men har ingen problemer med å kjenne seg igjen i beskrivelsene til Datarock. - I ettertid har vi skjønt at dette aldri var ment som en fest for oss eller de andre artistene, men heller en anledning for Gutteklubben Grei til å slå seg selv på brystet og klappe hverandre på skuldrene, skriver de i dette innlegget. De oppfordrer ellers andre festivaler og arrangører om å se til "verdens viktigste festival" - og så gjøre det tvert motsatte!
Av Poppa Lars, Tungtvann
Først av alt: Det finnes alltid en haug med folk som prøver å trekke i riktig retning, så selv om de ikke helt klarte å dra det synkende skipet inn på trygg grunn denne gang, så fortjener de takk og hederlig omtale for forsøket! Dette gjelder de mange frivillige, som neppe visste hva de ga seg ut på, og ikke minst leverandørene av det tekniske utstyret - som var helt topp. Videre, så kan vel heller ikke vi klage over vårt personlige utbytte av by:larm, med avisoppslag og tv-innslag, men dette skjedde nok mer på tross av alt, enn på grunn av by:larm som institusjon.
Når det er sagt, så er vi i bunn og grunn enige med Datarock i alt de sier, og tenkte vi i tillegg kunne bidra med noen av våre egne noe kuriøse opplevelser fra by:larm 2007.
Det startet på flyplassen. Vi ble ikke hentet som avtalt. Ingen svarte på oppgitte telefonnummer. Angivelig hadde de vært der, men fant oss ikke, og dro igjen. Man kan kalle oss mye rart, men små, unnselige og anonyme er vi ikke...
Da vi forsøkte å få refundert taxi-pengene, fikk vi slengt en sur kommentar om at "det får dere ordne selv, det vil nok ta flere uker hvis jeg skal gjøre det. Jeg er også sliten." Dette kom fra en av de ansvarlige for festivalen. Vi begynte å se konturene av den nedlatende holdning og ansvarsfraskrivelse som etterhvert skulle bli et av kjennetegnene på festivalen.
Litt før oppsatt lydprøve fikk vi omsider tak i "bandansvarlig" på telefon. Han var mildt sagt groggy, klokka var jo tross alt bare 14:30, og ganske uvitende om hvilket band han var kontakt for. Så vi gjentok det tre ganger i løpet av samtalen, og stavet det for han: T-U-N-G-T-V-A-N-N. Bandansvarlig hadde dog ingen planer om å komme på spillestedet før "en god stund utpå ettermiddagen", og ihvertfall etter at vi var ferdig med lydprøve. Tungtvann traff aldri bandansvarlig på denne festivalen.
Kveld. Snart konsertstart. Hovedinngangen. Etter høflig presentasjon slapp vi gjennom - på nåde. I det vår turneleder snudde ryggen til, var vaktene i full gang med å ransake gitarkassa til Magnus Eliassen. Som avholdsmann og ekstrem-veganer var Eliassen antagelig den nyktreste og sunneste personen på hele Bylarm, og med et klokt hode i tillegg, følte kanskje vaktene at han var en fare for sikkerheten... Å bli ransaket på vei til vår egen konsert faller vel ikke akkurat inn under god gjestfrihet, noe vi ga uttrykk for. Dette var visstnok standard prosedyre, og de gjorde det helt klart at de kunne ransake hvem de ville - også artister. Another first!
Backstageområdet og fasilitetene ellers er behørig beskrevet av Datarock, helt korrekt til og med. Konserten gikk finfint, alt det tekniske var topp. Stinn brakke. Topp stemning blant publikum.
Og tydeligvis i by:larm-styret!
Men mens champagnen fløt for å feire seg selv som årets By:larmere, møtte derimot artistene en smålighet som ingen annen festival ville vedkjent seg. Ikke en gang en kaffekopp kunne man få backstage, den måtte kjøpes i bowlinghallen ved siden av! Andre molboløsninger, som f.eks. at hvert bandmedlem fikk tre ølbonger, mens hver øl kostet 2 bonger – og ikke kunne medbringes backstage! – gjorde sitt til at temperaturen steg.
Grinete nordlendinger hevet stemmen og raslet med kontrakten. Da kom barsjefen inn med en nedlatende holdning og floskler som at By:larm er et "vindu mot verden" og "en festival med publikum i fokus". Underforstått: vi skulle jammen være glade for å få lov til å spille her! Dette beit dårlig på nord-norske rappere på avskjedturne og etter en lang dag hadde vi strengt tatt fått nok av alt tullet. Til alt hell ble nevnte barsjef fjernet av noe så sjeldent som en svært rolig og hyggelig vakt, som evnet å ordne opp i kaoset.
By:larm har aktivt brukt Tungtvann som eksempel på festivalen egen nytteverdi – "de ble jo oppdaget på by:larm!" - og vi var derfor invitert tilbake for å feire 10-år. Trodde vi. I ettertid har vi skjønt at dette aldri var ment som en fest for oss eller de andre artistene, men heller en anledning for Gutteklubben Grei til å slå seg selv på brystet og klappe hverandre på skuldrene. Det er påfallende at de som leverer den viktigste ingrediensen, musikken, kommer i siste rekke på bransjens egen festival.
Hvilket signal er det da "verdens viktigste festival" ønsker å sende ut til andre festivaler og arrangører? Vår oppfordring blir dermed, se og lær - og gjør så det motsatte!
Så vi dro. Nok var nok. Festivaltransporten glimret selvfølgelig med sitt fravær og vi ble elegant henvist til rutebussene som sto parkert bak endeløse køer på utsiden. Kalde, svette og med utstyret på slep brukte vi nesten en time på å komme tilbake til hotellet. Og betalte bussbillettene selv...
