KONSERTANMELDELSE: - Det er litt rart å bruke begrepet tradisjon når det er snakk om denne musikken, kanskje til og med selvmotsigende. På mange måter er dette en musikk som er anti-tradisjon; den er fri for konvensjonelle former, den er ekstremt personlig og tilstede i nuet, og den er sitatfri - den refererer bare helt unntaksvis annen musikk, skriver Ballades anmelder om konserten med Gjerstad & Nilssen-Love 4tet på Kongsberg Jazzfestival torsdag.
Av Carl Kristian Johansen, Kongsberg
Gjerstad & Nilssen-love 4tet, Det Lille Extra, Kongsberg Jazzfestival
Den siste konserten på ærverdige og intime Byrokestrets Hus fant sted i fjor. Da stod Peter Brötzmann på scenen, mens perkusjonist Han Bennink mest romsterte litt rundt om kring. Restauranten Det Lille Extra har litt av det samme preget som Byorkestrets Hus, det er et gammelt lokale med gammel innredning, og kan by på et intimt konsertrom.
Stedet har blitt benyttet av jazzfestivalen tidligere, men det er mange år siden sist. En lang introduksjon av Per Bakke understreket festivalens langvarige engasjement for den frie improvisasjonsmusikken, som har blitt vist primært på disse to scenene. Og på mange måter kan man finne det naturlig at det var Gjerstad & Nilsen-Love 4tet som tok opp stafettpinnen etter Brötzmann/Bennink når man nå er tilbake på Det Lille Extra igjen.
Gjerstad kunne fortelle at han var på Kongsberg Jazzfestival første gang i 1969. Det er altså forlengelsen av en lang tradisjon det er snakk om denne kvelden.
Det er litt rart å bruke begrepet tradisjon når det er snakk om denne musikken, kanskje til og med selvmotsigende. På mange måter er dette en musikk som er anti-tradisjon; den er fri for konvensjonelle former, den er ekstremt personlig og tilstede i nuet, og den er sitatfri - den refererer bare helt unntaksvis annen musikk.
Samtidig har den frie improvisasjonen den samme tendensen som all annen kunst og musikk – den kan fort falle inn i vante mønstre og etablerte spor, og den føles ikke alltid ny.
For å unngå denne ”baksteverskeheten” har Gjerstad og Nilssen-Love hentet el-bassisten Peter Friis Nielsen fra Danmark. En kollega mente han hadde en klin sprø spillestil, og det er ikke en ueffent karakteristikk. For det første var det forfriskende med et elektrisk element i en helakustisk setting, for det andre var Friis Nielsen over hele bassen, i et halsbrekkende tempo, og med en imponerende teknisk virtousitet. Lydene Friis Nielsen fikk ut av bassen lå ikke så langt unna det Bjørnar Andresen drev med i Bayashi og Crimetime Orchestra på slutten av sitt liv.
USA-amerikaneren Sabir Matin fra New York spilte saksofon, tverrfløyte og klarinett, og improviserte med stemmen, som en slags vokalist. Når han ikke spilte selv danset han, i sin egen rytme, helt i utakt med de mange forslagene som kom fra de tre andre. Matin er en kraftfull og fri blåser, og satte sitt preg på konserten. Både som musikant og som blikkfang.
Det meste er sagt og skrevet og Nilssen-Love, og det er lite å legge til etter denne konserten. Må det allikevel bringes noe nytt på banen kan det være at evnen hans til å tilspasse seg andre musikere er unik. Det er få som spiller med så mange forskjellige musikere i løpet av et år, og alle sammenhengen han opptrer i virker etablerte og gjennomarbeidet.
Gjerstad er altså selve nestoren i norsk improvisajonsmusikk. Når man har improvisert i mange år kommer man åpenbart til et nivå man bare kan nå gjennom erfaring. Det er vanskelig å finne riktig ord, men det har noe med sikkerhet, kontroll, tilpasningsdyktighet og åpenhet å gjøre, selv om det oppe i dette kan oppfattes som et sjansespill å improvisere med nye mennesker hele tiden. Jeg har bare sett Gjerstads egenskaper hos kapasiteter som Dror Feiler, Evan Parker og Peter Brötzmann tidligere.
For å oppsummere. En tradisjonsrik ramme rundt frisk og levende musikk, som bare unntaksvis nådde store høyder. Høydepunktene var låtene der Gjerstad brukte sin enorme bass-saksofon. Jeg trodde man måtte ha tre lunger for å blåse i et slikt horn. Gjerstad har antagelig fire.
