INTERVJU: Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung er vinnere av årets Lindemanpris. I dette intervjuet forteller de om sitt virke som utøvere og pedagoger fra Stephan Barratt-Due ble leder av Barratt Due musikkinstitutt i 1985. - Du kan ikke gå inn i en pedagogjobb uten samtidig å engasjere deg i de menneskene du underviser. Og noe av hemmeligheten med dette huset er at pedagogene som har vært her, bestandig har brydd seg om menneskene, sier Barratt-Due.
- Det viktigste for en musikkpedagog er å gjøre seg selv overflødig, mener Stephan Barratt-Due. Han og kona Soon-Mi Chung er av styret i Lindemans Legat utpekt som mottagere av Lindemanprisen 2007. De får prisen for sin pedagogiske virksomhet, og synes det er en ære.
Musiker-ekteparet, fiolinisten Stephan Barratt-Due og bratsjisten Soon-Mi Chung, har vært sentrale i norsk musikkliv i mange år, både som utøvere og pedagoger.
Men det som til da hadde dreid seg mest om en utøver/solist-karriere for begge to, tok en ny retning i 1985 da Stephan ble leder ved Barratt Due musikkinstitutt. Da var han 28 år.
- Da Stephan tok lederjobben var vi midt i våre solokarrierer, og hadde mye velvilje rundt omkring. Det var en tøff avgjørelse, han var ganske ung til å bli rektor. Men da avgjørelsen først var tatt, var det bare å stille seg bak, sier Soon-Mi Chung.
Stiftelse
De kom inn omtrent samtidig med Barratt Due musikkinstitutt gikk fra å være privateid til å bli en stiftelse.
- Min far var veldig opptatt av at instituttet måtte gjøres om til en stiftelse, for derved å lage et klart skille mellom familie og institutt for fortsatt drift, sier Stephan Barratt-Due.
I løpet av de 22 årene som er gått siden den gang har det skjedd mye ved instituttet. Både på den kunstneriske og den administrative siden. Og under Stephans ledelse har også den økonomiske siden av driften blitt trygget, blant annet gjennom større faste, offentlige tilskudd og gjennom sponsorer.
Pedagog og utøver
Men selv om instituttet og utøverne/pedagogene Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung er nøye vevd inn i hverandre, skal dette først og fremst handle om Stephan og Soon-Mi.
Og hvordan synes de det har vært å kombinere musikeren og pedagogen? Hvilke fordeler har kombinasjonen, hva er bakdelene?
- Egentlig er det to sider av samme sak. Men med veldig klare ulemper og veldig klare fordeler, sier Barratt-Due.
- Ulempen er at begge deler krever et høyt turtall; som utøver trenger du å ha et turtall på det du gjør, du må spille mye og da behøver du mye tid til deg selv. Skal du undervise – og gjøre det bra – kreves det også turtall. Du kan ikke gå inn i en pedagogjobb uten samtidig å engasjere deg i de menneskene du underviser. Og noe av hemmeligheten med dette huset er at pedagogene som har vært her, bestandig har brydd seg om menneskene.
- Så det å undervise her spiser ganske mye av deg. Man må bare passe seg så man ikke blir helt oppspist, sier Barratt-Due, til en mild, protesterende latter fra Chung.
- Fordelen, legger han til, er at musikken – gjennom undervisningen – er en lang prosess. Du lærer et instrument, du lærer musikk, og du er uansett ikke bedre enn den siste konserten du gjorde. Så selvutvikling er en vesentlig del av en musikers tilværelse. Jeg mener at man gjennom det å undervise får et mer objektivt syn på prosesser, på det å spille. Så etter hvert lærer man andre sider ved spillet, og at det og det skulle man gjort selv. Den prosessen har vært viktig for meg som musiker, sier Barratt-Due.
Fordel
Men har pedagogen ødelagt for solisten?
Mens Barratt-Due synes det er vanskelig å svare på, sier Chung: - Jeg synes undervisningen har vært med på å gjøre meg til en bedre bratsjist. Jeg er også avhengig av å ha instrumentet med meg når jeg underviser.
Chung ser det å være utøver som en absolutt fordel i forhold til undervisningen. Men er det undervisning av grupper eller enkeltpersoner som er morsomst?
- For min del er det helt klart grupper, sier Chung, som blant annet har ansvaret for Juniororkesteret ved instituttet.
Barratt-Due liker begge deler, og nevner blant annet jobbingen med Kammerorkesteret ved skolen, kammerorkesteret i Kristiansand (1990-89) og Oslo Camerata.
- Jeg liker godt individuell undervisning også. Men skal man virkelig få til noe, så handler det til syvende og sist om kommunikasjon.
Små forandringer
Kommunikasjonen han snakker om, dreier seg blant annet om å få elevene til å skjønne at det av og til er snakk om små forandringer for å komme videre. At det også dreier seg om gjensidig kommunikasjon. Og om tillit.
Stephan nevner spesielt en av sine gamle elever, Henning Kraggerud.
- Han tok ting veldig fort. En av hans sterkeste sider er å åpne seg totalt. Men han var sta, også. Det hendte jeg hadde timer med ham til klokka to om natta. Han ville ikke gå før han skjønte det vi holdt på med.
- For andre igjen kan det gå lang tid før de skjønner hva det handler om. Og når de skjønner det, innser de også ofte at det egentlig var svært enkelt. Men – små forandringer kan ofte kreve svært mye øving.
Både Barratt-Due og Chung er opptatt av å understreke at det å spille et klassisk instrument er svært krevende. Ikke bare for utøveren, men også for omgivelsene rundt den som skal lære å spille.
- Skulle det vise seg at barnet har talent, så kreves det enda mer, sier de.
Talent
Hvor tidlig ser dere talent?
- Ofte i 7-8-årsalderen. Av og til før, av og til senere. Men talent kan være så mye forskjellig. Det er ikke sikkert at et barn som på sitt hjemsted vurderes som et stort talent, blir vurdert på samme måte av oss, sier Barratt-Due og Chung.
Om noen har potensiale som utøver, kan de blant annet se det på om vedkommende har en motorisk letthet og god koordinasjon i forhold til instrumentet. Men også forståelse for musikken, som gjør at ting kommer lett, er ting man ser etter. Har eleven rask utvikling og god koordinasjon ser de fort om de har med et talent å gjøre.
- Å bli en stor utøver derimot, er noe helt annet. Det kan ta lang tid å se. Da må også kommunikasjonen være på plass. Du må ha noe på hjertet, noe du vil ha sagt, og du må vite hvordan du vil si det, mener Barratt-Due.
Men hvis dere ser et talent, hva blir da det viktigste for dere som pedagoger?
- Jeg mener det viktigste for en pedagog er å gjøre seg selv overflødig. Det er en trist, men veldig viktig sannhet. Det er det samme med foreldrene til et stort talent. De må bli en del av støtteapparatet, men ikke styrende på utviklingen. Eller sagt på en annen måte; det viktigste for utviklingen av et talent er at man greier å hjelpe talentet til å bli mer og mer selvgående og at det til slutt går for egen motor, sier Barratt-Due.
Eliteskole?
Utad blir Barratt Due musikkinstitutt av enkelte oppfattet som en eliteskole. Hva sier dere til det?
Barratt-Due svarer:
- Noen liker å kalle instituttet en eliteskole for unge talenter. Jeg er helt uenig. Jeg mener uttrykket eliteskole har kommet opp fordi vi har gjort noe som er annerledes. Vi har alltid sagt at det vi ønsker å gjøre, er å gi unge mennesker en mulighet – hvis de har talent og hvis de ønsker det selv. Men det kan man ikke gjøre i løpet av noen minutter i uka. Det må gis tid og rom for utvikling av hver enkelt. Individet må settes i sentrum. Det har hele tiden vært en bevisst satsing fra instituttets side.
- Vi har et høyt nivå blant elevene. Ikke fordi vi ønsker å lage en eliteskole, men fordi vi gir rom for dem som ønsker å satse, sier Barratt-Due.
Når det gjelder framtida for instituttet, er det deler av virksomheten som trenger å utvikles. Det har de har klare ideer på. Men det de gjør og det de står for ved instituttet, det mener de er svært levedyktig i mange år framover.
Utfordringer
Men både Barratt-Due og Chung ser at musikklivet har felles utfordringer. Det handler om den klassiske musikkens anseelse, og hvilken plass den har i samfunnet i dag.
- Fra nærmest å være en del av ”dannelsen” framstår naturlig nok klassisk i dag som bare en liten bit av det store bildet. Men utviklingen har også ført til at klassisk musikk har fått nye utfordringer. Aktørene i musikklivet snakker dessuten mer sammen i dag, organisasjonene har en større og rikere dialog.
I takt med dette, og ikke minst i takt med utviklingen av mediasamfunnet, har også utøverrollen endret seg.
- NRK var lenge det eneste mediet. Nå kryr det av mulige mediearenaer; et vell av TV-stasjoner, Internett. Du har programmer av typen ”Kjempesjansen”. De unge skjønner at de må være med der det skjer. Det er liksom ikke nok i dag å kunne Brahms på rams, du må også kunne forholde deg til tiden du lever i, og de muligheter og arenaer som samfunnet byr på.
Liten institusjon
- Hvor er Barratt Due musikkinstitutt i dette bildet?
- Vi er en veldig liten institusjon. Med dagens fusjoner blir andre musikkinstitusjoner bare større og større, de inngår i stadig større høyskoleenheter. I denne sammenhengen blir vi mindre og mindre. Hvordan vi skal greie å posisjonere oss i dette bildet? Jeg har ikke noe fasitsvar, men det opptar meg mye. Og jeg har stor tro på det vi gjør og det vi står for, sier Barratt-Due.
Chung legger til:
- Jeg mener en av de største fordelene med å være elev ved dette instituttet med Stephan som leder, er at han er aktiv utøver i tillegg. Og han er veldig lyttende og åpen. Kommer du opp med en ide på en stor institusjon, må du ofte gjennom mange ledd før du kommer fram. Har du en stor eller god ide hos oss, så er veien veldig kort. Og den kan ofte gjennomføres.
Ærefullt
Barratt-Due og Chung er svært glade for å få Lindemanprisen.
- Strålende på alle måter, sier de. Og så er det selvfølgelig ærefullt. Prisen regnes som klassisk musikks store pris i Norge, så det er veldig hyggelig. I historisk sammenheng har det vært to to pedagogiske dynastier i Norge, med Lindeman og Barratt-Due. Så det er litt flott da, i litt større perspektiv, at Lindeman-siden gir en pris til Barratt-Due, sier Barratt-Due og Chung, som gjerne vil dele æren for prisen med alle sine nåværende og tidligere kolleger.
- Alle ildsjelene, som vier og som har viet svært mye av sin tid til instituttet. Uten dem hadde det ikke gått.
Intervjuet er viderebrakt fra Lindemans Legat sine nettsider med velvillig tillatelse. Juryens begrunnelse finner du her.
