FRA INNSIDEN: Nils Henrik Asheim tar opp tråden fra Helge Sten om reformer og demokrati i TONO. Han mener det sårbare repertoaret, som faller utenfor medias standardiserte formatering, må ha gode avregnings- og subsidieordninger i TONO. Motoren for dette må først og fremst være gruppeforeningene, som må sørge for å representere det aktuelle musikkbildet, mener Asheim.
Av Nils Henrik Asheim
TONO-styret og interessegruppene
Helge Sten tar i Ballade 5.mai opp saken om demokratisering i TONO. Han påpeker blant annet at styresammensetningen er låst til forholdstall mellom foreningene NKF, NOPA og NMFF. Og at dette vil den fortsette å være, selv om det etter de nye reformforslagene blir plass for en uavhengig representant i tillegg.
Ideen om et helt åpent styrevalg kan virke fornuftig ved første øyekast. Men jeg spør meg om dette vil gi Sten det han er ute etter, eller om det ikke heller er å kaste barnet ut med badevannet. Det barnet vi snakker om, er det ”sårbare repertoaret”.
De sårbare sjangrene representerer ingen stor gruppe tallmessig. Ved fritt valg av representantskap i TONO er det ikke sikkert at det er disse feltene som vil komme til orde. Etter min mening er interesseorganisasjonene helt nødvendige her.
Tar man bort interessegruppene fra TONO-strukturen så forsvinner også kompetansen, samt engasjementet, for å bedre vilkårene for de ulike typene opphavsmenn. Det engasjementet bør også være en bra motor for TONO generelt sett.
Er gruppeforeningene oppdatert?
Derimot tror jeg gruppeforeningene selv bør se på om de ivaretar det aktuelle musikkbildet, blant annet de nye feltene som Sten representerer.
Når sant skal sies, så har både NKF og NOPA de siste årene hatt en betydelig utvidelse i medlemsantall, og grenser har blitt flyttet for hva slags ”komponistprofiler” som vi finner blant rekkene. Men det er et stykke igjen å gå.
Hvis nye folk gir blaffen i å melde seg inn i interesseorganisasjonene, bør organisasjonene ta det alvorlig. Om løsningen er å dele opp i flere foreninger, slå dem sammen til én forening med undergrupper, eller å beholde den nåværende todelingen, skal jeg ikke mene noe om nå.
Utfordringen ligger i å balansere interessene til folk som forvalter etablerte håndverk, og det å åpne seg for aktører med ny praksis. Eksempler på nye felt er elektronika og improvisasjonsmusikk (i TONO-sammenheng blir også folkemusikken et nytt felt).
Jobber gruppeforeningene med dette, kan TONO konsentrere seg om langt vanskeligere utfordringer på det globale media- og rettighetsområdet.
Hva er det sårbare repertoraret?
Med "sårbart" mener man antakelig områder hvor det ikke er trygge markedsøkonomiske rammer - altså de feltene hvor de beste, mest talentfulle og anerkjente opphavsmennene har små sjanser til å opparbeide seg en rimelig inntekt av sin musikk. Vi snakker om musikk som ikke passer inn i den standardiserte formateringen i media.
Et internt subsidieringssystem i TONO fortjener vi å kunne opprettholde i Norge.
Jeg tar meg den frihet å sitere Bugge Wesseltoft som tidligere i spalten Fra Innsiden sier "Norge er et for lite land til å leve av kunst. Skal vi ha en egenartet norsk kunstscene må det støtte til."
Være eller ikke-være for komponister
NKF har nå gitt avkall på en del av subsidiesystemet, for å kunne oppnå enighet, transparens og rettferdighet innad i TONO. I det nye reformforslaget vil blant annet de nåværende vektgruppene falle bort.
Komponister med verk i høyere vektgrupper vil tape svært mye på det.
Nå blir det viktig å finne systemet som gir en rimelig avregning til "nye" sårbare sjangere, og så blir det viktig finne de riktige subsidieordningene som ivaretar det gamle håndverket som det er å skrive et verk i form av partitur.
Det er minimale penger det er snakk om i helheten. Men for denne gruppen komponister vil det bety et være eller ikke-være.
NKF, NOPA og NMFF er henholdsvis Norsk komponistforening, Norsk forening for komponister og tekstforfattere og Norsk musikkforleggerforening.
Nils Henrik Asheim (f. 1960) er komponist og musiker, med improvisasjon på kirkeorgel som en av sine spesialiteter. Har siden 1991 vært bosatt i Stavanger og vært med og grunnlagt Tou Scene, hvor han funger som programansvarlig. Han var styreleder i Norsk komponistforening 1988 - 1991, og har vært aktiv i programarbeid for Stavanger Symfoniorkester.
