INTERVJU: 4. august vert Ståle Kleiberg sitt nye verk, ”David and Bathsheba”, urframført under Olavsfestdagene i Trondheim. Det dramatiske verket handlar om makt og misbruk av makt; om personlege ynskje og dei meir overordna. Problematikken er stadig aktuell, meiner komponisten. - Uansett hva slags maktstruktur du tenker rundt politiske systemer, kommer du ikke unna at mennesker aldri slutter å være mennesker, seier Kleiberg til Ballade.
Av Ida Habbestad
Trondheim Symfoniorkester, fem solistar og eit samansett kammerkor, samtlege under leiing av dirigent Tõnu Kaljuste, er i sving under urframføringa av verket.
Olavsfestdagene har kalla det ein "kirkeopera i oratorieversjon", og denne litt underlege formbeteikninga har naturlege årsakar.
Sjølv kallar Kleiberg verket ein opera/oratorium.
- Verket er tenkt som en opera, men musikken skal også kunne stå på egne ben, uten sceniske og scenografiske elementer, forklarer han, og fortel at skilnaden på dette verket og eit gesamtkunstverk i ’wagnersk’ forstand har fleire moglege konsekvensar.
- En konsekvens er selvsagt at fremføringsmulighetene blir langt større. Målet har vært å skape et verk som har stor fleksibilitet med hensyn til fremføringer. Det skal kunne gjøres scenisk, halvscenisk og rent konsertant – som et oratorium hvis arenaen er kirkerommet. Jeg tror nok at komposisjonsprosesesen med dette ble annerledes. Hadde jeg arbeidet tettere med folk som kunne gjøre regi og scenografi på prosjektet, ville det nok lagt andre føringer for meg, seier Kleiberg.
Grunnleggjande element
Librettoen er skriven av Jessica Gordon, basert på den bibelske forteljinga i Samuels bok om David og Bathsheba. Ein sentral karakter er òg Bathshebas ektemann Uria, den mest lojale hærføraren i Davids hær, som David sende i døden i frontlinja – for å oppnå sine høgst personlege mål.
I tilllegg til Gordon si dramatisering, er to Davidssalmer (nummer 8 og 51) sentrale i verket, som eit poetisk og fortettande element, meiner Kleiberg.
- I Gordon sin tekst var det mye jeg umiddelbart tente på, mens andre ting var mer problematiske. Det ble strøket mye, selv om historien fra før av er enkel. Operaen slik den er nå, er ikke veldig dialogbasert, og heller ikke veldig omfangsrik. Men den har grunnleggende emosjonelle elementer i seg, og et på mange måter takknemlig susjett. Tematikken oppleves fremdeles som aktuell, seier han.
For det handlar om makt og misbruk av makt; om erotisk og økonomisk begjær. Om personlege ynskje og dei meir overordna.
- De store alvorlige politiske hendelser som får store konsekvenser for mange, blir ikke alltid trukket på grunnlag av høye idealer, men av rent personlige og egoistiske grunner. Det vil nok alltid være en aktuell problemstilling. For uansett hva slags maktstruktur du tenker rundt politiske systemer, kommer du ikke unna at mennesker aldri slutter å være mennesker. Det må man tenke på når man fordeler makt, seier Kleiberg.
Store tema
Verket er komme til med interesserte i både Noreg og USA. I utgangspunktet var det tenkt som ein coproduksjon – men av fleire årsakar har det blitt to variantar. Urframføringa finn stad under Olavsfestdagene, medan ei oppsetjing av verket vil etter planen finna stad i Washington eit stykke fram i tid.
Kontaktane i USA har han etter at ”Requiem – for the victims of Nazi persecution” vart framført i Washington National Cathedral 11. september 2004, ved treårsmarkeringa for terrorangrepa. Verket fekk nasjonal kringkasting, og finst innspelt med Washington National Cathedrals kor og kammerorkester, saman med dei to andre verka i trilogien; ”Lamento: Cissi Klein in memoriam” og cellokonserten ”Dopo”.
Nok ein gong er det dei store tema som engasjerer, og særleg Holocaust-tematikken har vore viktig, fortel Kleiberg.
- Det startet på begynnelsen av 1990- tallet, da jeg skulle skrive et stykke til Trondheimsolistene. Parallelt var det urolig på Balkan – plutselig ble begrepet ’etnisk rensing’ aktuelt igjen. Det var et vanvittig sjokk for meg. Jeg hadde vokst opp med en stor bevissthet om Holocaust og måten man i omtalen av dette gjerne trøstende la til: Det skal ikke skje igjen. Så ble det aktualisert, i et område som er så nært.
Cellokonserten ”Dopo” vart det første i trilogien, og han bygde vidare på tematikken gjennom dei to neste. Men òg andre store spørsmål er viktige, og har vore det gjennom heile karrieren.
- For meg personlig er det kanskje først og fremst kunsten som tar tak i de store spørsmålene – livsgåten om du vil – som oppleves som verdt å holde på med. Helt siden jeg var ung har jeg vært opptatt av litteratur, og ikke minst poesi. Metaforer eller andre musikalske ting ved poetiske tekster virker ofte triggende på meg. Det fester seg ofte musikalske ideer i forlengelsen av dem, fortel Kleiberg.
Korrektiv og formidling
Mange tema har vore sentrale, frå han i sin tidlege ungdom opplevde eit ynskje om å laga noko sjølv – via utdanning i musikkvitskap ved Universitetet i Oslo, komposisjonsstudier ved Norges musikkhøgkole, opphald i Dartington i England der han studerte med Nigel Osborne – til han etterkvart fann plass i Trondheim i 1986. Der har han parallelt komponert og undervist i komposisjon ved Institutt for musikk ved NTNU.
- Det er noe med å ha et korrektiv utenfor seg selv, seier han om å undervisa, men betonar at det har vore godt med tid til fordjuping i komposisjonen, noko han har kunna gjennom dei tre siste åra med Statens arbeidsstipend.
Samarbeidet med andre er viktig, og Kleiberg trekkjer fram omsynet til musikarar så vel som songarar i denne komposisjonsprosessen og alltid elles. Men aller viktigst tykkjest formidlinga vera.
- Jeg skriver ikke fordi jeg ønsker et stort publikum, eller at så mange som mulig skal like meg, seier han.
- Hadde det vært slik, hadde jeg gjort noe helt annet. Det er få som lytter, uansett om du tilhører den ene delen av det musikalske landskapet eller en annen. Men jeg tror heller ikke det er noen lur taktikk å skremme bort publikum. Jeg vil gjerne uttrykke noe som jeg vil dele med andre, og som varierer fra stykke til stykke.
- Det dreier seg om en dialog – og aller mest om et uttrykksbehov
”David og Bathsheba” vert urframført i Nidarosdomen 4 .august, med ny framsyning 5. august. Til hausten kjem ein ny CD med Ståle Kleibergs musikk, framført av Trondheim Symfoniorkester, fiolinist Marianne Thorsen og bassist Göran Sjölin.
