INTERVJU: I slutten av uken slår impro-festivalen all Ears til i Oslo for åttende gang. Heller ikke denne gangen inngås det kompromisser i programmet. I år er det amerikanske Borbetomagus som trekkes fram fra relativ obskuritet og plasseres på toppen av plakaten. - Det er vårt ansvar som festival. Når vi flyr folk fra andre siden av kloden fortjener de å stå på toppen av plakaten, sier Paal Nilssen-Love til Ballade.
Av Carl Kristian Johansen
De senere årene har japanske Hijokaidan og Incapacitants stått for full frontal punkutblåsning i impro/støy-form på all Ears. I år er det Borbetomagus som fyller rollen som innflytelsesrikt-band-som-sjelden-eller-aldri-spiller-i-Europa-men-kommer til-all-Ears-som-trekkplaster.
I det store og det hele er all Ears, festivalen for improvisert musikk, en studie i å bringe det som tross alt er helt marginale fenomener i Norge til topps på plakatene. Og det gjøres med autoritet.
Arrangørene Kjetil Møster, Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Maja Ratkje, sistnevnte erstattet av Guro Skumsnes Moe i år, tilbringer store deler av året på reisefot, og har sine fingre på pulsen til den globale musikkscenen i kanskje større grad enn noen andre nordmenn.
Balls on the line impro
Borbetomagus har blitt beskrevet som “Balls-on-the line improvisation with enough energy to flatten buildings”. Borbetomagus passer perfekt til den røffe og usminkede tilnærmingen til musikk som preger all Ears.
- Borbetomagus har holdt det gående i 25-30 år og er av bandene på den amerikanske støyscenen som har holdt på lengst. De teller til tre og kjører full pump og flatt jern i 40 minutter på saksofoner og gitar. Det står litt respekt av at de har holdt på såpass lenge og fremdeles er aktive. Dette er ikke keiserens nye klær, sier Paal Nilssen-Love, og slenger fram Wolf Eyes som en pendant til Borbetomagus.
På toppen av plakaten kan vi også finne Steve Beresford, Maranata, The Ex Guitars, Skull Defekts, Lemur og Pain Jerk.
- Vi var og så Pain Jerk spille på Blå for 20 mann og bestemte oss for at det var på tide og gi ham litt mer oppmerksomhet, sier Nilssen-Love.
- Det er vårt ansvar som festival. Når vi flyr folk fra andre siden av kloden fortjener de å stå på toppen av plakaten, fortsetter han.
Konfrontasjon og motstand
Gjennom årene har all Ears vist at det dyrkes musikk som potensielt kan gi publikum en opplevelse av motstand og konfrontasjon. For å beskrive tankegangen trekker Nilssen-Love fram Stine Motland, som tidligere har stått på all Ears-scenen med Motsol.
- Med all respekt for de mer etablerte vokalutøverne går Motland på tvers av den norske jazzrelaterte vokaltradisjonen. Hun får fram ting med stemmen, halsen og magen som fikk meg til å sperre opp øynene på Maijazz i Stavanger i fjor. Hun er ikke altfor etablert og det låter veldig friskt, fandenivolsk og fokusert på en annerledes måte enn andre sangere som i større grad kjenner og er fortrolige med sitt publikum.
- Motland har lyttet mer til Phil Minton og Jaap Blonk og representerer på mange måter en motpol til det lavmælte og klangfylte ECM-estetikken. Vi er alt annet enn ECM. Det er konfrontasjonen vi er på jakt etter, proklamerer Nilssen-Love.
all Ears flytter fra Akerselva og blir i år å finne i Malmøgata mellom Rodeløkka og Grünerløkka. Av økonomiske årsaker vil søndagskonserten på Deichmanske ikke finne sted, men Nilssen-Love mener at den vil returnere neste år.
- Det er en dag vi ikke vil gi slipp på, sier Nillssen-Love.
all Ears foregår i Fabrikkhallen i Malmøgata 2 fra torsdag 15. til lørdag 17. januar. Borbetomagus og Rehab spiller på Landmark i Bergen i dag 13. januar. Borbetomagus og Steve Beresford spiller på all Ears-vorspiel på Dokkhuset i Trondheim onsdag 14. januar
