Maja Ratkje og Else O. Storesund har definitivt poenger, hovedsakelig to, som jeg umiddelbart støtter:

1) mye tankeløs vanetenking i kjønnsperspektiv hva angår roller og representasjon i musikklivet, og generelt lite ansvarstagen for å rette opp denne skjevheten. Jeg tror at vi fortsatt snakker om et tabu og det er mer enn pinlig.

2) en - for noen av oss - kunstnerisk glipp å ikke ta med sinte damer (det finns ikke noe sintere, gjør det vel?) under årets pokkerivoldske program.

Til punkt 1) her må det jobbes - få budskapet ut for svarte! MEN, - og dette er viktig - :
Happy Days produseres av Ny Musikk. Av alle musikkinstitusjoner (og særlig på den eksperimentelle scenen) i Norges land idag, skal man lete lenge etter et sted der det til de grader finnes aktiv vilje i retning alternative løsninger, det være seg i kunstneriske, organisatoriske, og representasjonsmessige nivåer. Både i ledelse og program året rundt prioriterer NM gjennomgående modige, originale løsninger, derav en faktisk bevisst satsing på kvinner, og vanetenkning er vel det siste man assosierer med politikken der gården.

Til punkt 2) alltid delikat å blande kjønnsdebatt inn i kunstneriske prosesser, det er her vi kommer til det store tabuet. Et program som er ensidig representert speiler - ja, et ensidig programtenkning. Trond Reinholdsen hevder at de har hatt kvinner inne på planleggingstadiet og jeg har ingen grunn til å tvile på dette. Med andre ord: Shit happens!

Kjør debatt, og bruk eksemplet HD for alt det er verdt, men sikt grundig, så treffer vi enda bedre i det videre!

Katrine, styremedlem i Ny Musikk