Det er vanskelig å nøyakig tidfeste når denne ble skrevet, men det må ha vært i 1962 eller 1963. Historien rundt den er imidlertid interessant. Finn Ludt skrev alltid musikk til en ferdig tekst, ikke omvendt. Under arbeidet med Trost i taklampa syntes han det hadde passet med en stemningsvise, så han satte seg ned og skrev melodien, som han presenterte for Alf Prøysen. I følge Ludt var dette den eneste visemelodien han noengang skrev uten å ha en tekst foran seg. Da kunne han skrive uten å måtte forholde seg til tekstens muligheter og begrensinger. Så er det da også den av alle melodiene hans som ligger nærmest den amerikanske evergreentradisjonen. Kanskje ikke så rart, siden Cole Porter - ved siden av Hans Eissler og Kurt Weil - var et av hans store musikalske forbilder.

Et lite malapropos til slutt: Finn Ludt var veldig lite begeistret for Stanley Jacobsens Skigardsvise. Han syntes den var lettvint, Jacobsen tok seg musikalske friheter og endret melodien på slutten av verset uten å spørre Ludt selv. Dessuten var tekstens innhold og stemning diametralt motsatt av originalen, Brakkevise fra Pendlerne. Men Finn Ludt var ikke en mann av store ord, og han likte ikke oppmerksomhet rundt seg selv, så han gjorde aldri noe med det.