Det er et par ting som forblir uklare for meg etter å ha lest Aagaard-Nilsens innlegg. Hans innvending "har ingenting med Jenssens musikalske prosjekt å gjøre", skriver han. Samtidig som ha så skriver at Shhoctavoski "kunstnerisk sett" var en "katastrofe". Hvordan henger dette sammen? Hva er det som menes med musikalsk prosjekt her i forhold til gjennomføringen?

Det andre stedet jeg stusser er ved de andre komponistene Aagaard-Nilsen nevner: Brian Eno og Paul McCartney. Står disse to for "det samme" i Aagaard-Nilsens univers?

Jeg har respekt for den håndverksmessige biten av komponistyrket, og synes nok heller ikke at Jenssen helt lykkes. Men samtidig er verket også et møte mellom ulike estetikker, og det forsvinner litt om håndverk i en klassisk forstand får for stor plass i diskusjonen. Den gjenbruken av materiale som Jenssen bedriver er et eksperiment som også har forløpere, som Mahler og Berio (om hvem ingen vil bestride håndverk), der de anvender "fremmed" materiale i sine komposisjoner. Biosphere gjør noe av det samme. Og hvis man ikke har innvendinger mot det musikalske prosjektet må vel også realiseringen i lyd være nødvendig?