Del2:Som dirigent er man i den situasjon at man skal kjempe for en hver komponist på podiet,som en advokat.Hva jeg mener om et verk er egentlig uviktig så lenge jeg har påtatt meg å dirigere det.Det hender jeg takker nei til å gjøre et stykke,fordi jeg ikke ønsker å komme i en situasjon der jeg kan komme til å være ubehagelig ærlig.I andre situasjoner blir man pådyttet stykker,fordi man er uvitende til en komponists nivå eller erfaring.Da kommer man i en vanskelig konflikt med seg selv:hvordan kan man kjempe for et stykke man ikke liker?Jeg har ofte måttet totalrevidere stykker,ominstrumentere, kommet med forslag om pålegg av elektronikk etc uten at jeg nødvendigvis får noe belønning for det.Det føles galt å redde stykker for uinteressante komponister og samtidig er det komponisten som stikker av med heder,ære og tonoinntekter.Jeg har debattert for at dirigenter skal inn i komponistforeningen tidligere, fordi jeg føler sterkt at vi bidrar til å redde mange komponisters stykker.I forbindelse med årets Borealis- festival i Bergen har jeg brukt mange timer både dag og natt på revisjon av uferdige partiturer som ville dødd i møtet med orkestermusikeren om ikke forsvarsadvokaten hadde vært innom og filtrert stykket.Det føles godt å hjelpe komponister og samtidig sikre arven vår.Særlig godt føles det når stykket er bra,komponisten er dyktig og man gjenkjenner en dypfølt estetisk orkestersans til tross for ortografiske slurvefeil.Verre er det når både innhold og det visuelle befinner seg i skammekroken.Som dirigent kan jeg ikke være annet enn generell i denne debatten,å gå inn på enkeltheter i denne debatten vil være å gå i mot mine idealer om dirigenten som komponisten advokat.Når det gjelder herrene Aaagard- Nilsen og Jenssen kan jeg bare håpe at debattantene snart vil bestemme seg for om de vil diskutere sin musikksmak,eller sin estetiske holdning til hva samtidsmusikk skal dreie seg om i dag.Jeg er gjerne med på debatten hvis den skifter form og farge!Peter Szilvay