Da er vi ved sakens kjerne: trenger man kunne noen ting som helst i dag for å kalle seg kunstner?

Et velfungerende samfunn forutsetter at man kan noe, har lært seg noe, og ser på kunnskap som en viktig ballast i livet.
Vår musikkopplæring er skrudd sammen på en måte som forvalter et slikt syn. Noen ganger kanskje et konservativt musikksyn. Lite Webern og Schönberg på notestolene, men et og annet verk som lyttepensum.

Men fyttirakker´n så bra de spiller!
Disse menneskene spiller i våre orkestre. De kan virkelig noe, kan et fag, et håndverk. Hvor ender vi opp når folk med tjue års musikkopplæring (fem til tjuefem) møter alle dem som, av hensyn til magien i musikken, fornekter en slik tradisjon?
Og hva med dirigentene - skal ikke de heller lære seg noe? Selvsagt må de kunne faget sitt for å få lov til å stå foran et orkester!

Men hvorfor ikke en komponist?

Fører ikke en slik holdningen til dilletantisme?

En komponist utdanner seg i mange år for å mestre faget sitt. De fleste blir ikke genierklært, naturlig nok, men de forvalter sin kunst med flid og presisjon, ikke minst i kraft av talent, men også fordi de kan det de holder på med, og hele livet øver seg på fortsatt perfeksjon.

Det er mest sannsynlig helt andre forhold en god teknikk og orkesterbehandling som gjør at du mener magien forsvinner i musikken deres.

Forøvrig er det flere påstander i innlegg part 2 som jeg eller andre kommer tilbake til:

1) norske samtidskomponister skriver kjedelig musikk
2) vi er ikke kjent i utlandet
3) vi sitter trygt i stipend-redene våre
4) vi trenger ikke engang selge plater