Jeg er overordentlig glad for Torstein Aagaard-Nilsens modige og befriende initiativ i et på overflaten konformt kulturliv. Aagaard-Nilsen har stukket hull på en enorm svær verkende byll som polariserer profesjonalisme og dillentantisme. Det er også et fruktbart innspill til diskusjonen om hvem som i fremtiden får lov til å bli medlemmer i Norsk komponistforening.

Når det gjelder dette med at "vi ikke trenger å selge plater" er det positivt feil. Selv om inntektene er marginale, så er dokumentasjonen av verkene desto viktigere. En paralell: Det ville vært forferdelig hvis bibliotekene bare skulle hatt bøker "for de fleste". Det vil blitt en ny form for bokbål.

Når det gjelder dillentantisme er norsk kulturliv fyllt opp med det. Det er det jeg kaller "kuratorkunst". Alskens videoinstallasjoner i 8-millimeter kvalitet, med et teppe av søvndyssende ambientatmosfærer som tonefølge, der resonansfilteret blir "oppdaget" nok en gang, og hvor "komponisten" tenker, "mitt resonansfilter er veldig viktig å få formidlet". Dette er ikke bare navlebeskuende, her er det edlere deler som det er snakk om. Fritt etter en kjent billedkunstnerprofessor: Gir du en installasjonskunstner et videokamaera, går det rett i skrittet på vedkommede. M.a.o "underlivsbeskuende" historieløst slagg.

Jeg har i en annen sammenheng sitert Lucianio Berio, det å være autodidakt er ikke noe å være stolt av, det er ren latskap hvis man man ikke har benyttet sjansen.