Jeg leser av svarene som kommer inn at det endelig utkrystalliserer seg en debatt vedrørende hvorvidt man skal være:

1:Faglært for å skrive for orkester.
Det stilles også spørsmål om ikke historien har vist at det er
2:Utbryterne og avvikerne som har drevet stilartene fremover.
:Det heter seg at en skal kjenne sin musikkhistorie godt før man finner ut hvor dårlig man kjenner den.Jeg blir opprørt over dilettanter som på tynt grunnlag respektløst hevder at man ikke skal lære seg noe ordentlig.Geir Jenssen har i samtale med undertegnede avslørt sin totalt manglende kunnskap om det å skrive for orkester.Hvorfor skal man skrive for orkester hvis man ikke vet hva en bratsj er?Vet hvilket register den vanligvis ligger i?Skriver Pizzicato i tempo 320?(Pizzicato er å klimpre med fingrene direkte på strengene uten bue)Ikke definerer fortegn på en lesbar måte innenfor en tradisjon som viser at man har forstått tonearter, overtonerekker og skalatyper?Instrumenterer for Finale 2009,der låter jo alt balansert…
Med fare for å høres ut som en pedantisk gammel skolemester er jeg av den oppfatning at vi med referanse i felles språk kan skape god kunst.Når vi ikke snakker samme språk og kunnskapsfeltene er så forskjellig blir det hele pinlig.Språket er der for at musikere,komponister og dirigenter kan samhandle om felles prosjekter med stor kunstnerisk frihet.Min erfaring er at dårlig språk fører til sløsing med prøvetid,irritasjon,stress og fastlåste musikere.Den friheten man ønsker å skape fører til det motsatte.Min holdning er at stramme rammer kan avstedkomme fantastisk kunst.Improvisasjon fungerer også bra,i den grad man utelater språket eller notasjonen.Der kan et bilde,en lyd,en lukt generere stor kunst hos en utøver.En manglende språkforståelse eller språkreferanse derimot,fører bare til irritasjon.