Det kan godt hende jeg tar opp hansken fra deg, men først et kort svar. Mitt anliggende er først og fremst å påpeke at det er forskjeller på musikkvitenskap og utøvende musikk. Jeg er ikke engang sikker på at disse to størrelsene representerer "teori" og "praksis" som to sider av det samme feltet. For egen del føler jeg som musikolog større slektskap med forskere innenfor litteratur-, film- eller medievitenskap enn jeg gjør med musikkutøvere. Selv om jeg arbeider med eller rundt musikk er måten jeg arbeider på mer beslektet med hva litteraturvitere gjør i forhold til litteraturen enn hva utøvere gjør i forhold til musikken, og det gjelder tenkning, teorier og metoder.

De fleste av mine kolleger er muligens uenige med meg, men jeg er ikke engang sikker på at en musikolog behøver å kunne spille noe instrument mer enn en litteraturviter også må skrive noveller eller en kunsthistoriker male akvareller. Med andre ord tror jeg egentlig ikke "hovedinstrument" er noen nødvendighet for en musikkvitenskapsutdannelse eller –praksis.
Ved et musikkuniversitet ville musikkvitenskapen stå i fare for å bli instrumentalisert og bli en støttedisiplin for det utøvende, og det ville i mine øyne være et problem. Den forskningen som er vanskeligere å knytte til det utøvende ville kunne bli marginalisert, noe som dermed kunne begrense musikkvitenskapens felt. Jeg ser at dette ikke er nødvendig, og jeg forstår også ønsket om refleksjon for utøvere, men mener det kan løses på andre måter enn ved fusjoner. Samarbeid mellom institusjonene kan selvsagt være av det gode, men i mine øyne (og ører) har musikkvitenskapen viktige forbindelser til andre klassiske universitetsfag som det vil være opprettholde på tvers av institusjoner.