Takk for innlegg! Du spør:

Er det egentlig slik at erfaringen av verket som lyd står i et diamentralt forhold til fokuseringen på kontekst? Hvis ikke, hvordan kan man tenke seg forholdet og/eller overgangen mellom dem uten at begrepene gjensidig oppløser hverandre?

Hva er kontekst? Rommet musikken fremføres i, sosiale strukturer, historisk situasjon, pengeflyt etc. etc. er elementer som danner kontekster til et verk/en konsert. Kontekst dreier seg om de reelle betingelsene som er med å skaper musikken, og som dermed også utfolder reelle maktstrukturer. Fokuserer man på kontekst vil man altså fokusere på slike strukturer, ta dem med inn i verket/fremføringen, reflektere dem osv. Fokuserer man på lyden, musikken, vil man ikke reflektere disse betingelsene, men glemme dem. Altså ser de ut til å være diametralt motsatte. Men må det være slik? For å sette spørsmålet ditt på spissen: går an å skape en bevissthet som ikke "glemmer verden", men som samtidig fullt ut er "musikk"?

For å ta et par refleksjoner om "kontekst": Er det ikke slik at så lenge man tenker konteks eksternt i forhold til lyden, forblir man i en evig bevegelse som stadig fjerner seg fra seg selv: hvis konteksten skal forklare, opplyse eller sette fokus på betingelsene, hvor skal man så stoppe? Ender man ikke opp med å ha satt seg en oppgave som filosofisk eller sosiologisk tenkning kan utføre mye bedre enn musikken? Hva er det da man egentlig er ute etter? Hva slags kritikk ligger i en slik tenkning?

Kontekstfokus kan i visse tilfeller utarte til et billig poeng: det som skjer nå hviler ikke i seg selv, men er et resultat av noe annet hvor sosiokulturelle maktstrukturer er virksomme. Jeg ser ikke helt hva vi vinner gjennom dette alene, annet enn en grunnleggende opplysning. Det er jo i og for seg veldig bra, men samtidig tror jeg kanskje Ultimas publikum ikke trenger å høre leksjon 1 i moderne selvforståelse: vi har en historie og den har gitt oss betingelser vi må forsøke å bli bevisst.