Da jeg dessverre ikke kunne gå på noen av konsertene under Ultima har jeg ingen mandat til å mene noe om festivalen, men jeg tillater meg allikevel å drodle ned noen spredte tanker jeg fikk etter dette innlegget, som jeg synes jeg virket veldig konstruktivt!!

Erling Guldbrandsen:
Denne spagaten du snakker om, mellom avantgardisme og modernisme, begynner vel å bli ferdig utstrukket snart? Jeg synes du kommer med en glimrende oppsumering av ytterpunktene, og det får meg til å tenke at vi vel snart, som du antyder, er klare for å melde oss på Yoga 2?
Det hadde vært interessant å høre deg utdype noen av mulighetene du ser i de andre stillingene du viser til (hodestående, håndstående, bro, osv...)!! Jeg er enig med deg at jeg tror de er mangfoldige!

En nær komponistvenn av meg i England beklaget seg nylig over retningen som ny musikk tar der: at kjente popmusikere får komponiststatus og offentlig støtte til bestillingsverk fordi det selger, på bekostning av komponister med tradisjonell komposisjonutdannelse, og at det konseptuelle/kontekstuelle tar over der ”håndverket” og "verket" før var grunnmuren. Tendenser vi vel kan kjenne igjen litt her?

Litt på siden av Ultimadebatten ble jeg veldig overrasket da jeg leste den omfattende programboken som var skrevet i forbindelse med festivalen Happy Nordic Music Days. Så mye av tankegodset og estetikken fra den konseptuelle billedkunstverdenen som slukes rått!! Som om det er en uungålig nødvendighet at kunstmusikken skal dilte etter kunstverdenen, noen tiårs skritt bak!! Jeg tror ikke nødvendigvis at dette er den eneste, ei heller beste veien å gå!

Så lenge komponister skriver for klassisk skolerte utøvere, som alle sammen har et utøvende forhold til det beste av vestlig musikkhistorie, vil det alltid ligge andre premisser til grunn enn for billedkunstneren, som i dag kan slå igjennom og få kulturell kreditt med det mest utrolige fasadespill. Jeg tror unge komponister vil gjøre klokt i ikke å strekke seg for langt etter den visuelle kunstnerens tilsynelatende totale frihet, men forsette å fokusere på det komponister alltid har gjort best: sette toner sammen til en meningsfull helhet. Eller så får vi snart et behov for en musikalsk Nerdrum som tør å erklære et skille!

Dette leder over i en annen, aktuell sidedebatt, nemlig en norsk særegenhet som Lars Petter Hagen hadde en slengbemerkning til: Det norske figurative maleri. Etter den massive debatten i svenske medier i sommer som kom i kjølevannet av utstillingen Norsk Figuration i Edsvik kunsthall, var det mest slående, sett fra en musikers ståsted, at så godt som ingen forsøkte seg på faktisk å anmelde maleriene på dets egne presmisser. Ikke en gang en seriøs slakt!! Det var kun konseptuelle problematiseringer, som om kritikerne har fortapt seg så fullkomment i sine tanker at de har glemt hvordan man ser. All brains, no eyes!! Jeg er klar over at dette er en ladet og ikke uproblematisk sammenligning, men jeg tør allikevel å si: Heldigvis er vi ikke der enda i musikken. Et stykke samtidmusikk vil fortsatt kunne bli bedømt og analysert som verk, ikke kun på bakrgrunn av sin konseptuelle eller filosofiske berettigelse. La oss verne om dette i musikken! Jeg sier ikke at det ikke er rom for LIVE NUDE GIRLSXXX, men gud forby at en slik lammende trendyness skal sette agenda for mer enn en liten og kuriøs del av samtidsmusikken. La filosofene være filosofer, moteskapere være trendsetter og partyfiksere, la billedkunstnere finne igjen sin ryggrad, men la komponister forbli komponister, i hvert fall en stund til!!! Hilsen Utøver