Jeg tror unge komponister vil gjøre klokt i ikke å strekke seg for langt etter den visuelle kunstnerens tilsynelatende totale frihet, men forsette å fokusere på det komponister alltid har gjort best: sette toner sammen til en meningsfull helhet. Eller så får vi snart et behov for en musikalsk Nerdrum som tør å erklære et skille!

Dette leder over i en annen sidedebatt, nemlig en norsk særegenhet som Lars Petter Hagen hadde en slengbemerkning til: Det norske figurative maleri. Etter den massive debatten i svenske medier i sommer som kom i kjølevannet av utstillingen Norsk Figuration i Edsvik kunsthall, var det mest slående, sett fra en musikers ståsted, at så godt som ingen forsøkte seg på faktisk å anmelde maleriene på dets egne presmisser. Ikke en gang en seriøs slakt!! Det var kun konseptuelle problematiseringer, som om kritikerne har fortapt seg så fullkomment i sine tanker at de har glemt hvordan man ser. All brains, no eyes!! Jeg er klar over at dette er en ladet og ikke uproblematisk sammenligning, men jeg tør allikevel å si: Heldigvis er vi ikke der enda i musikken. Et stykke samtidmusikk vil fortsatt kunne bli bedømt og analysert som verk, ikke kun på bakrgrunn av sin konseptuelle eller filosofiske berettigelse. La oss verne om dette i musikken! Jeg sier ikke at det ikke er rom for LIVE NUDE GIRLSXXX, men gud forby at en slik lammende trendyness skal sette agenda for mer enn en liten og kuriøs del av samtidsmusikken. La filosofene være filosofer, moteskapere være trendsetter, la billedkunstnere finne igjen sin ryggrad, men la komponister forbli komponister!!! Hilsen Utøver