Vaktmester Gorgons høstutstillingsvise... Det er farlig å ytre noe kritisk om dette, for med ett blir du stemplet som kunstmusikkens Vebjørn Sand. Stanford University har en interessant podcast-serie hvor blant annet et program er viet avantgarde-bevegelsene på 1900-tallet. I studio var Marjorie Perloff, en viktig teoretiker med fagfelt avantgarde. Hun skiller skarpt mellom avantgardistene og modernistene. Hun var videre mer interessert i den russiske futurismen enn i den italienske, mye pga sistnevntes lefling med fascismen. Derimot var hun relativt uinteressert i de siste tiårenes avantgardebevegelser, da hun mener de stort sett er historieløse. Dette var også mitt poeng med å trekke inn parodien på avantgardeteater fra Asterix anno 1969. Parodien er førti år gammel. Svært mye av det som gir seg ut for å sprenge grenser i dag, og som legitimerer seg ut fra sin såkalte radikalitet, gjentar bare det som ble gjort for 50 til hundre år siden. Dernest må det sies at det er en rimelig stor forskjell på vitaliteten hos dadaistene, futuristene og fluxus, i forhold til trøttheten i dagens selvutnevnte avantgarde som for en stor del dreier seg om oppgulp, bortsett fra at teorien rundt den har endret seg. Da finner jeg det mer radikalt å satse på ting som betyr noe fremfor å plumpe i 60-tallets fallgroper enda en gang.