Min kjære spillelærer i London sa alltid: "Don't worry about your image. It's non of your business, and there is nothing you can do about it!" Men du verden så vanskelig dette er å leve etter! Hvor ofte kveler man ikke en tanke lenge før den har nådd noe presist og velartikulert, fordi man innerst inne har en frykt for at den er feil, at man vil få feil stempel? Denne mekanismen ligger som en klam hånd rundt mye skapende kunst, og særlig kunstdebatt.

Jeg syns det skrives utrolig mye flott norsk samtidsmusikk, og jeg setter stor pris på den lekne kompleksiteten i din musikk, Jon Øyvind, varheten i Lars Petter Hagens nyeste verker, intensiteten til Ragnhild Berstad og uttrykksrikdommen hos Rolf Wallin, (selv om jeg er mer interessert i musikken han skriver enn den han spiller på ballong eller i lyddrakt). Listen kunne blitt veldig lang!!

Samtidig er jeg for enda større bredde og variasjon, men utvidelse og fornyelse av horisonter trenger ikke kun å skje ved å trekke i retning av det snåle og eksperimentelle. Ved første møte oppleves snålhet ofte som noe nytt, og forveksles dermed igjen og igjen med fremskritt. Jeg er glad for at klimaet er i ferd med å snu, og at det blir mer åpenhet og aksept for komponister som velger en helt annen retning, som for eksempel Marcus Paus.

Jeg heller ikke redd for å gi min fulle støtte til norsk figurativt maleri! Hvis man ikke ser forskjell på Odd Nerdrum eller Christopher Rådlund og Vebjørn Sand så går man glipp av mye fint! Når det er sagt må jeg innrømme å ha hatt mange genuint morsomme opplevelser på diverse Høstutstillinger gjennom årene. Men ikke fullt så mange genuint gripende!!!