Det er imponerende gjort å forfatte en så lang artikkel som denne uten å berøre to fundamentale temaer: Hvordan skal produksjonen av kulturprodukter finansieres, hvis inntektsgrunnlaget for musikere, filmskapere, opphavsmenn og -kvinner forsvinner pga. piratkopiering? Og hvorfor skal skaperne av musikk, film (og snart e-bøker) være de eneste yrkesgruppene som ikke får betalt for sitt arbeid?

Det ovenstående regnestykket er basert på en stor misforståelse: at det er kopiering og distribusjon av CDer og DVDer som har vært hovedkostnaden ved kulturprodukter. Reality check: selv ved fysiske kopier som CDer utgjør plastikken bare en brøkdel. Resten er utgiftsposter som er vesentlige og høyst nødvendige, uansett om distribusjonen foregår fysisk eller på nettet: Leie av studio (eller investering i eget utstyr), lønn til alle som er involvert i prosessen, "redaktørfunksjonen" hos plate- og filmselskaper og forlag, promotering etc. Når det gjelder musikk handler det om titusener, ofte hundretusener. For filmproduksjon handler det om millioner.

Den grenseløse uvitenheten resulterer i utsagn som "Punktene 3 og 4 gir hint i retning av at det kan bli mye lavkostnadsmusikk av typen garasje, mikrofon og PC. Kvaliteten trenger ikke bli dårlig av den grunn." Dette er et bevis på at forfatteren ikke vet noe som helst om hvordan musikk frembringes (hvis han da ikke faktisk ønsker at all musikkproduksjon skal være på et rent hobbynivå, og utelukke alle "større" produksjoner som involverer mer enn én person og hans laptop?). Det er langt fra all musikk som kan produseres på laptop -- og selv da er det en selvfølge at opphavsmennene og -kvinnene skal kompenseres for arbeidet! I hvilken annen sektor ville man godtatt at menneskene med ideene ikke får betalt? Hvordan filmbransjen skal klare seg med en laptop i en garasje, sies det ingenting om.

La oss for all del overlate kulturpolitikken til folk som vet at alle budsjetter, også innen kulturproduksjon, har en kostnadsside.