Jeg skal ikke prøve å gi meg ut for å være en Lachenmann ekspert, og kan derfor ikke påstå hverken det ene eller det andre om hvor mye han har reflektert over virkningen av hans musikk. Jeg kan derimot si noe om hvordan denne musikken virker på meg, og at den virker sterkere på Emil B, som sannsynligvis lytter oftere på tyskeren enn meg. Siden jeg heller ikke er T V Lid, blir det feil av meg å fortsette debatten som om jeg fullt ut forstår resonnementene hans. Debatten om den tilbaketrekte estetikkens virkning og hvordan denne har dominert og politisert kunstmusikken må jo nødvendigvis føres på en avklart forståelse av hva som menes med virkning. Ikke minst må det avklares hvordan den selvkompetente kunstmusikken virker i ulike sosiale kontekster og om den har en funksjon ut over seg selv.

En liten historie tilslutt. I dag var jeg i en begravelse til naboen her på Haugland. Jeg såg hvordan de nærmeste slet med å holde tilbake gråten når sermonien tok til. Presten var mild i stemmen, riktig flink med betoningene og med et uttrykk som holdt seg i en avdempet toneleie. Talen om den avdøde ble saklig fremført, og hovedtalen var full av gode refleksjoner rundt dagens bibeltekst. Det slo meg at hun sannsynligvis hade vært en av de bedre på teologisk fakultet. Underveis i sermonien kikket jeg bort på den pårørende familien der blant annet en av mine barndomsvenner satt. Jeg såg hvordan sorgtunge ansikter gradvis forvandlet seg til apatiske, distanserte blikk som om det hele ikke angikk dem. Om begravelsen skulle ha vært et sted der sorgen skulle ha fått utløp, eller de sørgende på et eller annet vis skulle ha funnet trøst, hadde den ingen slik virkning. Den dyktige prestens velvalgte ord virket distanserende. Det skulle ikke ha vært lov, tenkte jeg.

Har dette noe med Lachenmann å gjøre? Jeg vet ikke. Men en ting vet jeg; å ikke adressere hvordan den musikken vi lager virker i forhold til det samfunnet som gjør det mulig for oss å lage den, er helt enkelt … ikke lov.