Til ditt siste punkt: Enig – å komponere og å ytre seg er å ta del i en politisk og samfunnsmessig sammenheng som krever bevissthet. Men i denne bør det også inngå at definisjonen av virkning – altså hvordan noe virker – er noe som dikteres fra det samme samfunnet gjennom konvensjon. Derfor: Hvis komponisten skal kunne overskue og beregne (og adressere) den eksakte virkningen av det han skriver, er dette bare mulig såfremt han gir etter for samfunnets konvensjonelle definisjon. Altså må komponisten reflektere: hva betyr det når jeg – et samfunnsmessig vesen enten jeg vil eller ikke, ytrer meg gjennom musikk idag? Det er her komponister som Lachenmann etter mitt syn yter et vesentlig bidrag. I lys av dette blir det mildt sagt paradoksalt når tradisjonen fra Lachenmann implisitt gis skylden for kunstmusikkens tilbaketrekning – det vil si: den som påkaller refleksjon i komposisjonsprosessen, bør i det minste innse ironien her!