Det er to ting ved premissene for kompositorisk refleksjon jeg ikke kjøper. For det første at det som virker "dikteres fra samfunn gjennom konvensjon". Hvilken del av samfunnet og hvilken konvensjon? Om noe skal kunne defineres som et diktat, må det vel et diktatur til for å holde orden på sakene slik at det ikke blir for mange sprikende diktater? Dernest ambisjonen for komponisten "å overskue og beregne den eksakte vrikningen av det han skriver..". En umulighet, spør du meg. Hvorfor skal komponister fortsette og komponerer som om ikke informasjonsamfunnet er en realitet?

Men vi nærmer oss hverandre, selv om vi kan hende ikke blir enige om hvordan en komponist best kan reflektere samfunnet, jmf. Lachenmann. Selvsagt bidrar Lachenmann! Hvor vesentlige hans bidrag er, er jeg ikke sikker på, selv om prosjektet hans er tuftet på en samfunnsrelatert refleksjon. På den annen side - Jeg går ut fra at du er enig med meg at det foregår kompositorisk refleksjon også i musikk som ikke er tilbaketrukket? Til og med i musikk som forholder seg tett til "samfunnets konvensjonelle definisjon" (hva enn det måtte være)? Regner også med at du ikke mener at en komponist som er opptatt av hvordan musikk virker, automatisk er en komponist som har gitt etter for konvensjonen? Noe av poenget til Tore er jo at en ikke kan beregne den eksakte virkningen fordi musikk oppleves som utvidet. Virkning er dermed en uberegnelig størrelse som avhenger av en rekke faktorer, ikke minst hvordan et samfunn til enhver tid lytter. Skal man av den grunn gi opp, og la være å prøve å adressere samfunnet ved å reflektere over det som virker i forhold til en gitt referanse?

Bare for å liksom tilføre noen flere paradokser...