Ok. Ser at jeg kanskje kan virke litt bastant og skråsikker – skal prøve å nyansere: Det er selvsagt ikke snakk om noe diktatur i banal forstand, her dreier det seg snarere om subtile prosesser. Det jeg mente var at en kompositorisk aktivitet som ønsker å være samfunnsmessig reflektert – og særlig når det gjelder virkning (hva enn du måtte mene med det!), må ta inn over seg at hvordan noe virker, funksjon, hele definisjonen av hva kommunikasjon er og kan/skal foregå osv. i stor grad er historisk og konvensjonelt bestemte og overleverte forventninger. I det minste er dette et sentralt punkt i Lachenmann-tradisjonens tenkning. Så kan man si at også denne tradisjonens tenkemåte etterhvert har fått sin historie som vil måtte vurderes med et kritisk blikk – absolutt! Likevel tror jeg personlig at de har et poeng her. Derimot har jeg fortsatt problemer med å oppfatte konkret hva du legger i begrepet virkning. At virkning rent faktisk er en en uberegnelig størrelse, er selvsagt ukontroversielt. Men du snakker stadig om ”det” som virker ”i forhold til en gitt referanse” – hva er ”det” og hvilken ”referanse”? Hva er i det hele tatt virkning gjennom referanse om ikke konvensjon? Hva betyr det at referansen er ”gitt”? (Og er alternativet tilbaketrekning?) Jeg forsøkte meg tidligere med et mulig virkningsbegrep knyttet til dramaturgisk/retoriske modeller, en tenkning som har stått sentralt i komposisjonsutdanningen her til lands. Men obs – så er jeg plutselig banal og forhistorisk.

Videre blir det igjen paradoksalt å mistenke Lachenmann-tradisjonen hvis målet er å utvide og åpne det musikalske materialet. For er det noen som virkelig har stått for en slik utvidelse, så må det være denne tradisjonen, jf. påstanden jeg refererte over.