Husebø skriver: "Er dagens praksis god nok? For hvem? Sannsynligvis for Kulturrådet selv og de kunstnerne som har klippekort på tildelinger. Er den god nok for det kreative og rike kunstneriske mangfoldet som fortjener og ønsker en reell vurdering? Er den god nok for å unngå vilkårlighet?"

I mine ører lyder dette som et utslag av misunnelse fra en mann som føler seg oversett og lite lagt merke til. Det er tøv å hevde at Kulturrådet ikke foretar "en reell vurdering". Det er tøv å si at Kulturrådet praktiserer "vilkårlighet".
Ja, Innkjøpordningen ér misunnelsesverdig bra. Den er bortimot enestående, og blir lagt merke til i utlandet. Men i Jantelovens og misunnelsens ånd har først fagbokforfatterne og deretter andre kulturarbeidere og artister, i de siste tiårene, fått veldig lyst til å spise av lasset. I stedet for å arbeide for større bevilgninger til Innkjøpsordningen, har fagbokforfatternes foreninger, og deretter også andre kunstnergrupper, forlangt "sin del" av det allerede eksisterende budsjettet. For at flere skal kunne få støtte, må Innkjøpsordningen få større bevilgninger over Statsbudsjettet.
Dette er svada: "Er den god nok for det kreative og rike kunstneriske mangfoldet". Og det er som å høre en politiker fra et parti som skritter frem og tilbake på ytre høyre fløy, og som har en kjerne av misfornøyde, misunnelige sutrere og sytere.
Har artikkelforfatteren så stor innsikt i dette saksområdet at han ville være i stand til å fordele Kulturrådets midler på best tenkelige måte?
Det tviler jeg sterkt på. Jeg fester kort sagt ikke lit til vurderingsevnen til en mann som etter å ha vurdert saken, ikke bare har nøyd seg med å vurdere å bruke følgende formulering, men som også vitterlig har gjort det: ".. det kreative og rike kunstneriske mangfoldet som fortjener og ønsker en reell vurdering".
At mye av artikkelen forøvrig går i samme dur, skaper ikke bedre gjenklang, men ville trolig gått rett hjem i TV2's "Holmgang" og på kjøkkenet hos frøken Jensen.