Synes det er litt vel naivt å liksom skulle skjule hva fysisk og sosialt kjønn har å si for komponeringen og fremføringen av musikk. Kjønn er ikke en kontekst som på noen måte kan unngås, snarere tvert om: Vår kjønnethet er med oss hele tiden og man unslipper ikke dette premisset når man hverken lager eller fremfører musikk. Man kan jobbe med eller mot sitt kjønn, men aldri unslippe det, selv ikke i drag. Joni Mitchell, Kate Bush, Madonna, Lady Gaga, Dolly Parton, Cindy Lauper, Ari Up, Diamanda Galas, Bjørk - for å nevne noen eksempler på artister som på forskjellige måter bruker sin kvinnelighet og feminitet. Unnskyld meg, men hva hadde disse kvinnelige artistene vært uten sin utsigelse av kvinnelighet/feminitet? Noe helt annet, i hvert fall. Det er positivt å være kvinnelig artist. Det er en ressurs, en kapital, en mystikk - og et premiss man er nødt til å forholde seg til, akkurat som mannlige artister må forholde seg til sitt kjønn. At spellemannsprisen ikke legger skjul på dette, synes jeg er fullstendig uproblematisk og kanskje også på sin plass. Musikk er kjønn.