Svært få rundt Auduns bortgang snakket om hans opprinnelige ambisjoner om å Internasjonalisere norsk musikk.

Audun tok enorme sjanser i det daværende norske klimaet i 1976 , da han bl.a. signet meg, som første utlending, og som ikke engang snakket norsk da vi ble kjent. Og han sparte heller ikke på budsjettene da det ble satset svært i en tid hvor det tok hele dagen i studio å lære symfonikerne om noe som het "synkoper".

Raseriet og oposisjonen uteble da heller ikke.
Jeg måtte bl.a. selv stille opp Live å motbevise ryktene om “artist som ikke engang kunne synge.”
Men tilstede på denne pressekonferansen var også en engelsk agent som umiddelbart kom med kontrakter for Musikladen, Tyskland og Montreux Jazz Festival & TV-opptreden sammen med Isaac Hayes. Montreux måtte imidelrtid droppes, da plateselskapet ikke engang hadde de 10.000,- kr. som skulle til )

Publikum både i Norge og i den store verden mottok "produktet" med åpne armer. Med bl.a. den første doble internasjonale "signingen" på begge sider av Atlanteren av en norsk artist.
Auduns visjon, dype innsikt og enorme engasjement gav derfor umiddelbart resultater.

Men i lengden innså Audun at "minste motstands vei" var den eneste fornuftige måte å drive forretning på i Norge. Og "Plan B" ble gjennomført. Noe som også bragte ham Kongens fortjenestemedalje i gull.
Auduns dødsbø skjuler derimot alle internasjonale utgivelser, som han fortalte meg at han hadde komplettert i sin samling, inkludert selv å kjøpe mine utgivelser på Ebay fra New Zealand, Australia, og land som ikke engang Audun viste at platene hadde blitt utgitt.

Idag har Norge pengene. Men hvor er ekspertisen, viljen og gutsen i bransjen som Audun alllerede hadde i 70-åra?

Slik vil vi jeg huske Audun!
Jeg kommer til å savne ham.


ALEX.
a.k.a. Alexandra Naumik Sandøy.