Det er urimelig å sammenligne det faktisk eksisterende NOSO vi har i dag med et hypotetisk Tromsø Symfoniorkester som aldri har eksistert utenfor hodene til Arne og hans meningsfeller. Tromsø Symfoniorkester var i praksis organisert med en enda mindre stamme med musikere enn vi har i dag, og baserte seg på studenter og halvprofesjonelle krefter for de større prosjektene. De første symfoniske produksjonene jeg spilte i orkesteret var begredelige. NOSO er ikke verdens beste orkester i dag, men det har det siste året ligget flere divisjoner over gamle TrSO. Det skal dog sies at den fast ansatte stammen holdt et høyt nivå, da som nå.

De 30 stillingene man snakker om var aldri noe reelt løfte. TrSO skuslet bort sin politiske kapital og goodwill, og endte opp i en posisjon der det var utenkelig at det ville komme en eneste ny stilling. Bevilgende myndighet hadde ingen tillit hverken til ledelsen eller orkesteret. Dagens ledelse har klokelig lagt bort utopiske og ugjennomførbare planer om en økning i antall ansatte på 150% over tre år, og søkt om et lavere antall; en økning som kan gjennomføres uten at man mister den kunsteriske profilen og samspillet i ensembelet; og, viktigst; en økning som så langt er innfridd.

Lakmustesten er selvfølgelig hvorvidt denne økningen fortsetter eller ikke. Dagens orkester er håpløst underdimensjonert for de oppgavene det har, noe som fører til at man bruker en uforholdsmessig stor andel av budsjettet på innleide krefter. Hvis løftene om opptrapping blir holdt, vil det endre på noen av de sterkeste ankepunktene mot NOSOs organisering. Hvis ikke kan vi, for å sitere Rolf-Cato Raade, bare gi opp hele prosjektet.