Bortsett fra at man i Sverige er smertelig klar over at man kanskje har i overkant mange orkestre - tre i Stockholm samt et stort kammerorkester i Örebro og et symfoniorkester i Norrköping - begge rundt halvannen times reise fra Stockholm - er det geografiske argumenter som taler mot Tromsø. For det er jo langt pokker i vold. Skal man få fast ansatte, er det, som orkesterets representant skriver, ikke mulig å "lokke" med en kulturskolejobb eller mulighet for en landsdelsmusikerjobb (disse jobbene finnes dessuten allerede, og teller i MiNEnsemblet i Narvik ikke mindre enn elleve sjeler, noe som må sies å være mer enn nok.) Man må ha rene orkesterjobber, og man må akseptere at folk vil rotere litt. Og for å si det litt brutalt: Skal man ha et orkester av toppkaliber må man se i øynene at mange i orkesteret kanskje ikke vil være heeelt fornøyd med å ha sin hovedbase i Nord-Norge. Fordi det er få folk, få saler og enorme avstander som gjør reisevirksomhet tungvint.

Jeg synes forøvrig at dette har endt opp med å bli en typisk ambisjonsløs debatt, der man, i kjent norsk stil, ender opp med å gnåle om distrikspolitikk. Men det er altså kunst vi snakker om her! Stor kunst! Da må man opp, frem, og ut. Gjerne, selvfølgelig! - ha Nord-Norge som hjemmemarked, dra på turneer til Troms og Finnmark og gasse på. Men: Man lever ikke av hverdager alene, og orkesterets nær sagt skamløse ambisjonsnivå er forfriskende. Kjør på, ingenting å tape!