Vel... Det har nå veldig mye med hvordan man "hører" på musikk, for min egen del kunne jeg ikke gitt mer f.. i "kjønnsidealene i Strauss' orkesterverker" (jeg tviler på at det ER noen, og hvordan høres de ut, rent konkret? Kan jeg bli forevist de bestemte passasjene i partituret og få forklart hvorfor de og de taktene ikke er 'feministisk' nok for det 21.århundre?), det er en tanke som aldri har streifet meg når jeg har hørt på dem, og har ikke tenkt å begynne heller.

Og at verden har forandret seg siden "Eroica" er 'alle' fullstendig klar over, men hvordan Aksiom filosoferer rundt disse forandringene med nokså (etter min mening) oppkonstruerte problemstillinger, og prøver å uttrykke det "musikalsk" (hvordan i all verden skal det uttrykkes musikalsk at 'verdisettet har forandret seg' i Beethovens 3.? Med å 'stryke og forstørre, og fokusere på sidetemaene'? Javel, ja... Det var opplysende, gitt...) finner jeg totalt uinteressant og ganske så kvasi-intellektuelt, og om NOE, så er det IKKE det man trenger MER av (filosofering og "postmodernistisk dekonstruksjon" av ymse sort) når man skal "fornye" orkesterinstitusjonene (noe jeg forsåvidt er enig i).

For det vil i HVERT FALL 'skremme folk' VEKK fra klassisk musikk, tro meg... Beklager, kall meg gjerne sur og konservativ, men som sagt er jeg i prinsippet enig i at man må gjøre "noe" med institusjonene, men ikke dette. Det er for (meget) spesielt interesserte.