Til Geir Thorsen; dette henger ikke på greip. For de av oss som er vokst opp etter 1970 er 60-tallet totaldominert av Beatles, som er kanonisert som tiårets popgenier i en slik grad at man knapt trodde det skjedde annet av verdi. For min egen del har jeg som hobby å nøste opp popmusikkhistorie og har selvsagt for lengst funnet at det vrimlet av stor (og liten...) popmusikk gjennom 60-tallet, kanskje ikke på Beatles sitt nivå, men like fullt mer enn vel verdt å høre på (og i noen tilfeller særlig den "lille" musikken).

Dette gjelder på alle felter. Kanskje blir man dessuten lei av kanoniseringen av Paukeslag, Jupiter og Eroica, som jo ettertiden har definert som hovedstrømningen, og spør seg "Skjedde det virkelig ikke noe annet, var det virkelig bare TRE komponister?" Kan det tenkes at dominerende smaksretninger i ettertiden har luket bort mye morsomt som til og med kunne ha hatt musikkhistorisk betydning?

Kanskje det er verdt å høre på musikk som ikke er "genial", til og med 250 år senere. Det har vært tilløp til "punkete" motreaksjoner også i den klassiske tradisjonen, som har avskydd dyrkingen av det storslåtte og geniale, f.eks. Les Six. Det er ingen tvil om at Debussy er mer "genial" enn Satie, men Satie er likevel uhyre viktig, både som dokumentert særing og byoriginal, men også som komponist, selv om han ikke var like flink som Debussy.

Dette er ikke et forsvar for dårlig musikk, misforstå meg rett, men å framstille musikkhistorien som en rekke av store genier er i beste fall uinteressant. Vil man ha en platesamling med kun album som Sgt Pepper, The Wall, What´s going on og Joshua Tree, evt Jupiter, Eroica, Juleoratoriet og La Mer? Du kan være helt sikker på at det er "bra" plater, men det ville da være ganske kjedelig. Det blir litt som Eyvind Solaas´ fantasiske sketsj med Carl I Hagen som kommer hjem til Eli og lurer på om de skal kjøpe en bok; "Nei, men Carl Ivar, vi HAR da bok, vi!"