"Ting er ikke bra i seg selv fordi de kommer fra Lefsevika."

Jeg vil si: jo - på en måte!

Det dominerende miljø (les Oslo - men problemstillingen gjelder også London, Paris...) vil ha en tendens til å se sine egen vurderinger som objektive og smaksnøytrale. Vi vet hva som er god musikk, vi i storbyen har fingeren på pulsen, per definisjon. Denne pulsen er i stor grad den samme som i andre store byer, noe som er og kan være en god ting - men også kjedelig. Sett fra London er Oslo en fjert, og definitivt 'et distrikt' - en provins. Copycats fra provinsen har aldri vært kult, og er dømt til å levere annenrangs. Så lenge et sentralt miljø som Oslo mangler bevisstheten om at de også er en provins, vil de ikke se egenverdien av at noe kommer fra 'bøgda'; de vil i stedet se på det som en hemsko i den tro at de selv er trendy eller i alle fall vet hva trenden er.

Jeg vil minne om den lille øya Giske på Sunnmøre som i en periode leverte frisk 60-talls / Smiths-inspirert musikk som fakttisk nokså raskt ble anerkjent som veldig bra, men sannelig ikke en hovedstadsgodkjent stil i utgangspunktet. Elektronika fra Tromsø, der det definitivt ER et poeng at den er lagd akkurat der. Mye av svartmetallen har ikke røtter i Oslo...

Selvsagt er det desidert største musikkmiljøet i landet samlet i og rundt Oslo. Det blir bare en enda mer selvforsterkende spiral når fordelingspolitikken ser ut til å sette likhetstegn mellom størrelse og kvalitet på denne måten. Distriktspolitikk er én ting; en del dårlig kultur har blitt skapt og framvist på den måten - men jeg kan ikke engang se noen kvalitetsmessig grunn til at fordelingen skal være sånn.