Jeg synes Rolf Graf beskriver en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg har selv spilt i band i mange år og endte opp som alene etter å ha møtt en mur. Denne muren er menns holdninger til mine korrigeringer. Er du helt sikker på at ei talentfull jente på trommer kan korrigere bassisten sin ved å si at han må bli tightere, uten at ansiktet fordreier seg littegrann? Jeg opplevde å ikke bli hørt. Så løsningen for meg var å gjøre alt selv.

Jeg tror ikke denne muren er bevisst seg selv. Jeg skal forklare hvorfor. Gutter liker å hjelpe talentfulle jenter, de liker å jobbe med dem, MEN gutten bestemmer selv hvordan hjelpen skal høres ut. Hvis denne jenta sier at det ikke er bra nok, får pipen en annen lyd. Enten blir du overhørt, eller så blir du sett på som sær. Jeg har blitt kalt primadonna mange ganger. Og bare fordi jeg har ønsket meg kontroll over mine egne låter.

Kanskje det er disse holdningene som får jentene til å holde munn. De forstår at skal de få hjelp, så må de la guttene får styre hjelpen, alternativet er å gjøre alt selv. Og det er den lengste veien å gå. Det er nesten ingen som går den veien. Du bruker begrepet samarbeid for å beskrive virkeligheten. Men i et samarbeid er det alltid noen som har siste ordet. Og det er ofte guttene. Og hvorfor skal de ha det?

Det snodige er at en mannlig låtskriver har slaver rundt seg. Han er et geni. De sloss om å få spille med vedkommende. Men når ei jente sier: "Det du gjorde der, på begynnelsen av låta, det holder ikke mål. Du må være meir bakpå!" Vel, da er du primadonna. Du er iallefall ikke et geni.

Jeg håper det engang bare blir stas bare å lage fin musikk. Uten å måtte tenke på hvem som er sjefen.