Mr. Mistoffelees ytret: "Tydeligvis viste han seg vel å være den beste kandidaten, og da ville det vært feil å tildele professoratet til en søker som jevnt over var dårligere, men hadde den "fordelen" (?) at han var eldre."

Innlegget ditt mangler i vesentlig grad logisk sammenheng, og det er nærliggende å tro at det er basert på antakelser. For det første: Å være den beste søkeren betyr ikke at man er professorkompetent, om det er slik at han har søkt, og ikke "bare" blitt utnevnt til stillingen. For det andre er det vel ingen som har påstått at en evt dårligere kvalifisert søker skulle blitt utnevnt til professor delvis begrunnet i kronologi hvaangår opphold på planeten?

Personen har fått en professortittel uten videre fartstid, omtrent 2 år etter mastergrad eller liknende. Det er nærliggende å anta at dette kan bidra til å redusere respekten for professorater generelt.
(Det kan forsåvidt muligens være greit nok, men er forsåvidt en annen diskusjon.)
Skandinavia er den delen av verden der akademiske grader gir minst "uttelling". Dermed er det antakelig naturlig at kravene til vitenskapelige stillinger (førsteamanuensis, professor o.l.) er vesentlig lavere enn ved feks gode nord-amerikanske og britiske universiteter, for å ta noen eksempler. En nærliggende hypotese er at disse titlene har ekstraordinært lav prestisje innen musikk, her til lands.