Når man utdanner musikere, gjøres det for karrierer som skal vare i 40 år. Man skal håndtere studenter med forskjellige utgangspunkt og talenter. Slik at de blir best mulig skikket til å forfølge sine egne karriere-valg. Dette fordi man vet ikke hvordan musiker-rollen blir i fremtiden.

Til dette kreves det lærere som har bred og stor erfaring i praktisk musisering på flere plan. Og som er i stand til å formidle sin kunnskap til studentene slik at hver og en utvikler seg optimalt. NMH er i en konkurranse-situasjon, slik som de fleste andre utdanningsistitusjoner. Det gjelder å tiltrekke seg de beste lærerne og studentene. Internasjonalt.
Jeg vet ikke hvordan utvelgelsen av horn-professoratet har skjedd og har dermed ingen formening om dette spesielt. Men det finnes flere musikere som er blitt tilbudt professorater i andre land (Tyskland, England o.a.), men som ikke blir godkjent som professor når de underviser i Norge.

Det kan ofte virke som om det er vikarierende hensyn (eller andre hensyn) som taes når det f.eks. skal gis professor-komptanse her. Man kan spørre seg om hvem som sitter i utvalgene som bestemmer dette, og hvilket kunnskapsnivå disse personene innehar? Er det slik at NMH hele tiden produserer internasjonale stor-talenter som bekler stillinger og solistoppgaver i Europa og resten av verden, kan man godt forstå at NMH setter sin egen kompetanse høyest og at andre universiteter og høgskoler ser til Norge.

Men er det virkelig slik det er?