Hei Stein. Takk for svaret!
Jeg er glad for at du ser problemene ved å bruke avsatte kulturmidler til denne form for næringsutvikling.

Jeg tviler ikke på at NYU / Tisch kan tilby mange artige kurs som sikkert kunne vært nyttig for både den ene og den andre men problemstillingen er fortsatt snudd på hodet. Først får vi "kompetansesentere" i hver dal og fjord i landet og så oppdager man at, "heisan, kompetansesenterene hadde vist ikke kompetanse, så får vi vel kjøpe oss kompetansen da." La meg være helt tydelig på dette: Å sende kulturbyråkrater på sommerkurs på en privatskole i NY for å lære opptaks- og produksjonsteknikker av Bob Power til 30.000,- - 50.000,- per pers kan ikke betegnes som noe annet enn å kaste penger ut vinduet. (Dette er dine eksempler).

Og du trenger neppe fortelle norske musikere og komponister at de er både entreprenører og gründere, dette er noe alle forholder seg til daglig. Hvor artister for ti og tjue år siden brukte energien sin på å få oppmerksomhet fra den etablerte platebransjen, bruker de den i dag på å promotere seg selv, gi ut seg selv, booke seg selv og organisere sin egen karriere, jeg ser dette som en langt mer fornuftig energibruk. Norske musikere gjør på en måte det de alltid har gjort, nemlig å forholde seg til den virkeligheten de lever i etter beste evne. At platebransjen sliter og definitivt har mistet sin posisjon som portvoktere nå som CD-platen er i ferd med å pensjonere seg er noe de færreste musikere gråter over da dette også har åpnet for et vell av muligheter for promotering og salg av musikk.