Men å sende norske musikkgründere på privatskole i NY for å forberedes til en virkelighet som er ganske anderledes enn her i Norge blir en form for "elitesatsing" som best tjener de mest kommersielle aktørene som sikter på å breake kommersielt på det internasjonale markedet. Selv om dette er noe de aller fleste musikere i de aller fleste sjangre skulle ønske å oppnå så utgjør de som faktisk får dette til en forsvinnende liten del av den norske musikerstanden. Man kan ikke late som om kommersiell suksess er den universelt viktigste drivkraften til musikere og komponister, selv om organisasjoner som MEN kan synes å tro dette.

Der plateselskapene tidligere var portvoktere og selgere av drømmer har andre overtatt, forskjellen er at denne gangen skal staten betale regningen. Og jeg må si meg litt lei av å alltid høre den norske musikerstand omtalt som en syk hvalp som trenger hjelp fra kompetansesentere og eksportorganisasjoner å kunne "få et levebrød". Så vidt jeg vet så hár vi et levebrød og det på tross av aktørene i støtteapparatenes manglende kompetanse. Både Eldbjørg Raknes og Erling Aksdal har skrevet innlegg her på Ballade som gjør godt rede for hvordan kompetansesenterene våre stadig mangler kontakt med norske musikeres virkelighet. Å sende dem på sommerkurs i NY vil neppe bøte på dette, snarere kanskje bringe dem lenger vekk fra vår virkelighet. Så vidt jeg kan se er NYU / Tisch den eneste næringsvirksomheten vi kan være trygg på at tjener noe på disse sommerkursene, og det blir for meg svært tvilsom pengebruk.