Det er helt riktig at det utdannes for mange "jazzmusikere" og at nivået er alt for lavt.

Det flere negative sider ved trenden vi ser i dag. Det ene er at hvis kravene for opptak hadde vært høyere og klassene mindre vil det bli en høyere konsentrasjon av talentfulle og veldig ivrige studenter som vil skape en positiv synergieffekt hvor utviklingen blir raskere og større. Istedet for at miljøet vannes ut av halvveis-talentfulle og delvis-engasjerte musikkstudenter som ikke er modne for det enorme arbeidet som må legges til grunn for å bli en god musiker (uansett sjanger).
En annen ting er at det kommer såpass mange middelmådige musikere ut i arbeidslivet som så skal konkurrere om de samme jobbene som de med virkelig talent og potensiale. Resultatet er at mange av de mediokre musikerene underbyr hverandre og presser honorarene ned. Dette er jo en negativ ting for alle. Og så blir det færre spillemuligheter for de flinke, som igjen bremser utviklingen til disse musikerene og resultatet er at de ikke får utnyttet potensialet sitt maksimalt.
Et annet aspekt jeg synes er relevant er at publikum blir lurt og fordummet. Hvis publikum blir vant til å høre halvgod jazzmusikk senkes jo både kravene og opplevelsesgleden hos publikum. Og hvis nye potensielle jazzpublikummere kommer inn og får høre middels begavede jazzmusikere stå og være representanter for jazz - denne musikken vi i Norge skal være så flinke til -(ifølge pressen og etterhvert folkesjela)- så kommer de jo til å ikke bare snu i døra, men la være å oppsøke musikken igjen senere.
Og det må også sies at det er irrelevant hvilken stilretning innenfor jazzen man holder på med. Det må massevis av talent og en dyp forståelse for grunnleggende musikalske elementer til for å bli en god musiker, om man så spiller frijazz, fjelljazz, fortjazz, finjazz, etc. Det er altfor mange i dag som tar for lett på dette og resultatet er trist. Det er mulig det massevis av mangfold, men det er et rikt mangfold av middelmådighet.