Ludvig Claeson:

Hvis samfunnet bruker én prosent på å gi mennesker mulighet til å "drive med ting" som ikke er "kortsiktig lønnsome" (mener du implisitt med dette at musikk vil være langsiktig lønnsomt? I så fall: Det kan du aldri vite), burde du også huske på at en del andre offentlige tjenester også koster penger, som jeg synes det er enda viktigere å holde gående: politi, forsvar, ambulanser, brannmannsskap, sykepleiere etc. Disse er ikke økonomisk avlønnende, men likefullt ekstremt viktige - og kostbare. Et eller annet sted for hva det offentlige skal finansiere må grensa gå.

Man skal være rimelig ivrig etter å forsvare sin egen musikkutdannelse/beskjeftigelse med musikk, om man forsøker å overbevise omverdenen om at musikk kan sidestilles med dette. Det er ikke bare feil, det er så til de grader arrogant.

Og, som sagt hundre ganger før, men som ikke ser ut til å gå inn her, vil ikke musikken dø ut av at det ikke finansieres av skattebetalere. Siden dere (ikke overraskende) siterer kommunister, siterer jeg maleren maleren Jan-Ove Tuv: ”Renessansen var (...) ikke resultatet av sosialdemokratisk kulturpolitikk, men av hard konkurranse.”