Andreas: Her pågår det to debatter parallelt. Den ene blir vi aldri enige om, men i den andre er det ikke nødvendigvis prinsipielle uenigheter.

Den første debatten: Jeg oppfatter det som at du er motstander av enhver "subsidiering" av virksomheter som ikke lar seg omsette i kroner og øre. Men et demokrati skal ikke være et flertallsdiktatur. Det betyr at jeg gjerne lar noen skattekroner gå til curlinghall, vinter-OL, MGP eller gammeldans. Ting jeg ikke er interessert i og som ikke går i overskudd, men som har verdi for andre. Noen ganger for veldig mange, andre ganger få.

Den andre debatten handler om forretningsmodellen til strømmetjenestene. Her er saken at den nåværende forretningsmodellen utelukkende belønner mellomleddene; hardware-produsenter, distributører og salgsledd som Spotify, WiMP, Apple, Microsoft, Nokia, NetCom, Telenor, Warner osv. - mens innholdsprodusentene, det kreative fundamentet, kommer dårlig ut. Det blir som å la REMA være det eneste leddet som tjener penger mens matprodusentene ikke får noenting. En iPod er svært lite verd uten musikk. WiMP er verdiløst på sikt uten nytt innhold. En veldig stor andel av nett-tilbydernes inntekter kommer fra lovlig og ulovlig distribusjon av musikk og film. Dette er fakta som må reflekteres i mellomleddenes politikk eller reguleres hvis det ikke skjer av seg selv. I tillegg, monopoliseringsfaren: De fire multinasjonale gigantene har kraft til å definere reglene slik at de gagner dem selv og utestenger alle andre. Dette er selvsagt noe en "sosialist" vil være kritisk til, men det er vel ikke nødvendigvis god Høyre-politikk?

Opphavsleddet har vært altfor blyge når det gjelder å kreve sin rett. Dette er ikke sutring, det handler om å kjempe for åpenbare rettigheter, en logisk konsekvens av at de er alfa og omega for resten av næringskjeden. Det handler også om at kunden (brukeren, konsumenten, eller ”sosialistisk” formulert: musikk- og filmelskeren) får et bredere og bedre tilbud.