Rolf Graf: - Når historien må kjempe mot kunnskapsløshet

- At norske rockeband fra 70-tallet har satt sitt preg på senere generasjoner musikere med storhetstid på 80-tallet er det ingen tvil om. Det er bare musikksjef i NRK P3 - Håkon Moslet, som ikke skjønner det. Og det er i grunnen ganske skremmende, skriver musiker og redaktør av bladet Musikkpraksis i dette innlegget debatten rundt NRK-serien "Norsk Rocks Historie".

02.12.2004 | Av: Rolf Graf

Av Rolf Graf, musiker og redaktør av Musikkpraksis

Og så er vi i gang. Moslet prøver i kjent kategorisk stil å fjerne norsk rock-historie fra kartet fra blomstrings-epoken fram til midten av 80-tallet. “Det var først på midten av 1980-tallet norsk rock begynte å bli en interessant scene, med grupper som Raga Rockers, Dum Dum Boys, De Lillos og Jokke & Valentinerne, sier Moslet til Dagbladet”.

Interessant for hvem? De som var 18 - 20 år og levde sitt undgdomsliv rundt på studentkroene da, har selvfølgelig et sterkere forhold til SIN ungdomskultur enn generasjonene før. De som levde rock’n roll-livet på 70-tallet synes kanskje den snillere visepregede rocken til deLillos ble for stusselig da den kom? Jeg derimot, er stor fan av DumDum og deLillos, for de var en del av min samtid.

Det som ble oppfattet som steinhard rock på 80-tallet er i dag en koselig lydkuliss i pappas Volvo på vei til jobb. Hver epoke er formet som et resultat av hva som har skjedd tidligere. Det å prøve og viske ut tidligere historie, eller å bagatellisere denne, blir arrogant. Og det er arrogansen og den skråsikre minen som skaper et helhetsintrykk av Moslet som kunnskapsløs og enfoldig. Men han oppnår jo det han vil – oppmerksomhet.

Folkemusikk

Bandet Gåte baserer sin suksess på folkemusikk. De blander sjangere og selger bra med skiver. De blir også spilt mye på radio. Der hører vi ikke så mye til norsk folkemusikk i sin opprinnelige form, men Gåte hadde ikke eksistert uten denne. Skal vi da avfeie norsk tradisjonsmusikk som uinteressant? Den flyter ikke på toppen av Hit 40. Er det en målestokk for historisk verdi?

Som barnebarn av en av pionerene innenfor norsk folkemusikk – Rolf Myklebust, leder av folkemusikkhalvtimen gjennom størstedelen av sitt voksne liv – fikk jeg mye av min musikalsk oppdragelse. Hver søndag var det å benke seg foran radioapparatet med stev fra Vågå og langeleik fra gud vet hvor. Norsk folkemusikk er for meg for evig etset inn i min DNA-profil og ligger godt lagret i ryggmargen. Hardingfeler får klumpen fram i halsen hos meg. Arne Bendiksen påpeker at dagens radioformatering fjerner vår kulturhistorie ved å utelate musikk som ikke passer inn på A, B og C -listene. Moslet med sin trendradio har allerede saget av grenen han selv sitter på når han skal prøve å synse. Der dreier alt seg om nåtid, og historien begynner i 1985. Logikken hans baserer seg ikke på dypere historisk kunnskap, men trekker raske konklusjoner uten å se årsakene:

På NRK TV i debatten med Teigen i går sier han “siden rocken fra 85 blir spilt mer på radio i dag, så er den av bedre kvalitet enn den betydningsløse rockekulturen fra 70-tallet”

Radio-uvennlig

For å skjønne hva som skjer i dag, må vi nøste oss tilbake i historien. På 70-tallet ble ikke norsk rock tilgodesett med mye tid i eteren. Verken radio eller TV slapp til denne stilarten. Her var det Treff-serien og engelske og svenske coverlåter med ikke alltid like godt oversatt tekst til norsk, som gjaldt. Rockeband fra 70-tallet var tvers igjennom ukommerse og en motstandsbevegelse mot radiovennlig husmor-pop. Konsekvensen var låter på 5 minutter med stadige taktartskifter og uten særlig grad av nynnbare refreng. (Ruphus, Popol Vuh mm). Syrerock framført av folk som så ut som om de hadde røyka sokkene sine, med pistrete fett hår og ujevn sjeggvekst (ikke ulik Moslets image), var ikke den gang stablet øverst på spillelistene. Det ble generelt lenge mellom hver gang Tusberg og hans kumpaner fant fram grammofonplatene til samtidens rockeband fra arkivet. Dyrhaug og Nedland var redningen på radio. Flimra på TV.

Låtbasert rock

På 80-tallet begynte band å opparbeide seg en mer lyttervennlig sound. Låter basert på melodier, tøffe riff og norsk tekst, fikk interessen for norsk rock og pop til å eksplodere. Den nye generasjonen (som et resultat av den foregående), fant en formel som gjorde at norske plater solgte i helt andre kvanta enn rocke-bandene på 70-tallet generelt gjorde. Jeg spilte i LAVA som fikk klippekort på Halvsju og Zikk Zakk, og “alle” hyret oss inn som studiomusikere. Vi ble nominert til Spellemann i Rock og Jazz/Rock-sjangeren for to album, men fikk prisen i Pop-kategorien for det tredje. (Vi mangler fortsatt en country-nominasjon). I forkant av dette hadde musikerne i bandet vært en del av Teigens Tropper, Teigens Tivoli og Alex-bandet med Aunt Mary-bassist Svein Gundersen i førersetet. Min skolekamerat Marius Müller viste for all verden hvordan en Strat eller Les Paul kunne behandles. Han fikk læretiden sin av Jahn Teigen, datidens eneherskende norske rockestjerne. Jeg hadde selv fått følge han på nært hold, først som lillebroren til Håkon Graf, keyboardmann i Ruphus, Terje Rypdal, Jan Garbarek, Moose Loose mm, senere som innleid musiker med Teigen selv. Ulike tråder veves i hverandre, historien binder ting sammen på kryss av generasjoner og sjangere. Det kreves ikke så mye for å forstå det. Bare litt interesse.

Bakgrunn

Min musikalske bakgrunn er basert på de inntrykkene jeg fikk servert i ungdomstiden. Backstage på Ragnarock-festivalene med Osa, Saft og Popol Vuh. Sammen med Focus, Ruphus og Prudence på Ullevål Stadion (Nei A-ha var ikke først ute der). Med folkemusikkbestefar på klassisk konsert med Oslofilharmonikerne, med fattern i Operaen, bruttern på Club 7 og Uriah Heep og Purple på gutterommet. Oppvokst med Trond Granlund, Jonas Fjeld Band og Veslefrikk på ungdomsklubben, der Müller og jeg gransket backlinen deres på første rad. Senere som musiker i LAVA der vi med souldiva Randy Crawford turnerte fire kontinenter i 10 år fra 83 til 92. To utsolgte hus i Royal Albert Hall (92) som et av høydepunktene. (Nei St. Thomas var ikke først ute der heller).

Å se sin egen begrensning

Man kan ikke forvente at folk som ikke har vært tilstede i en tidsepoke selv skal kunne briljere med egenopplevde fakta derfra. At norske rockeband fra 70-tallet har satt sitt preg på senere generasjoner musikere med storhetstid på 80-tallet er det ingen tvil om. Det er bare musikksjef i NRK P3 – Håkon Moslet, som ikke skjønner det. Og det er i grunnen ganske skremmende.

PS: De som sutrer over å ikke være med i serien "Norsk Rocks Historie" har sikkert gode grunner for det. Men jeg må få presisere at jeg aldri har vært med i den klubben. Med all respekt, LAVA verken var eller er noe Turboneger. Marius Müller derimot... Like feit som Hank, og med fetere rockegitar enn noen annen nordmann, levende som død. Har ikke sett Müller i serien... så langt.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!