Aleksandersen, Åge

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Åges første solo-plate ''7800 Namsos'' kom i 1975, solgte 2000 og inneholdt bl.a. klassikeren «Langt igjen til Royal Albert Hall»

Åge Aleksandersen har besøkt hver minste knatt i Norge. Halvparten av ''Dains me mæ'' (1982) er tatt opp live på steder som Måløy, Øvre Årdal, Dovre og Veikroa på Skarnes!

Biografien ''Fremmed fugl'' av Johan O. Jensen i 1988 vakte oppsikt med sine beskrivelser av Åges oppvekst som «taterunge» og hans problemer i ungdommen

Åge leide et lite studio i Ilsvikøra i Trondheim og banket inn alle låtene på ''Ramp'' i 1980 «fort og gæli». Resultatet ble en rocka plate med rå lyd

''Levva livet!'' (1984) solgte 275 000 og inneholdt bl.a. «Lys og varme»

På ''Linedans'' (2002) samarbeider Åge Aleksandersen bl.a med rap-gruppen Fremmed Rase

Vokalist, gitarist og komponist, f. 21.03.1949 i Namsos. Av mange regnet for å være Norges ukronete rockekonge, i tillegg til å være mannen bak det som er blitt omtalt som den norske populærmusikkens nasjonalsang: «Lys og varme». Så stor betydning har denne sangen hatt, at Aleksandersen karakteriseres som en nasjonalskald på linje med Alf Prøysen. I tillegg til å ha komponert en rekke av de mest kjente poplåtene i norsk musikkhistorie, er Åge Aleksandersen kjent som en mann med et brennende politisk engasjement. Han evner også å være nådeløst ærlig og personlig i sine sanger, samtidig som han klarer å verne om sin familie og sitt privatliv.

Aleksandersen var et lovende sportstalent i sin ungdom. Han ble kretsmester i både fotball og hopp, og fikk beskjed av dirigenten i skolekorpset at han var umusikalsk. Han sluttet i korpset, kjøpte seg gitar, lyttet til Radio Luxembourg og ble i 1965 medlem av rockebandet Mads Incorporated. Dette bandets største meritt var å vinne Namdalsmesterskapet i pop.

I 1967 dro Åge til Oslo for å gå på telegrafskolen. Her begynte han å skrive egne sangtekster, på engelsk. Tilbake i Namsos etter delvis gjennomført militærtjeneste i slutten av 1968, ble Åge medlem av bandet Whoopee Choop. Blant medlemmene var Terje Tysland, Kaare Skevik jr., Per Erik Wallum og Kjell Ove Riseth. Året etter skiftet bandet navn til Dear Prudence, deretter Prudence, etter Beatles-låten. Blant oppdragene var masser av jobber som backingband for Namsos’ store pophelt på denne tiden: Stein Ingebrigtsen.

Prudence platedebuterte i 1970 med singlen «Into the Fire» på det lokale selskapet Experience Records. To år senere fikk gruppen kontrakt med Polydor. Prudence fikk spillejobb på Kalvøyafestivalen, gikk rett hjem hos publikum og oppnådde suksess med debutalbumet Tomorrow May Be Vanished. Tre år og tre album senere var Prudence totalt utslitt etter å ha fartet land og strand rundt for knapper og glansbilder. Bandet ble oppløst, og Åge tok seg jobb i forretningen MusikkMann i Trondheim. Der ble han kjent med flere musikere og startet Sambandet.

Allerede før Prudence ble oppløst hadde Åge debutert som soloartist med albumet 7800 Namsos. Her sang han på norsk, og blant innholdet var «Langt igjen til Royal Albert Hall» – et kraftig varsku til alle norske rockere som trodde veien til suksess var kort og smertefri. Det skulle gå troll i ord for Åge: På den første turneen med Sambandet tapte han 40 000 kroner, og albumet Mot i brøstet, mord i blikket, Bomben und Granaten (1976) solgte bare 3000 eksemplarer.

Første steg i gjennombruddet som soloartist kom med albumet Lirekassa i 1977 – en LP med gratis single vedlagt. Sambandet var nå etablert med Gunnar Andreas Berg (gitar), Tor Evensen (bass), Knut Stensholm (trommer) og Alf Skille (tangenter). Musikalsk hadde Åge klart å finne frem til en egen stil, med et solid fundament forankret i både amerikansk rock og norske folketoner. Bård Svendsen (tangenter) erstattet Skille før French Only (1979), hvorfra den åpenhjertige festrapporten «Lørdagskveill’n» ble en favoritt – også langt utenfor Trøndelags grenser. Høsten 1979 sluttet både Svendsen og Berg i Sambandet. Nye medlemmer ble Lasse Hafreager (tangenter) og Bjørn Røstad (saksofon).

Åge var nær ved å vinne den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1980 med «Bjørnen sover», en reaksjon på Sovjets invasjon av Afghanistan høsten i forveien. Opplevelsen fra Melodi Grand Prix var kan hende litt av grunnen til at han på neste album fremsto som Ramp. Denne platen ble innspilt i Sambandets øvingslokale, en gammel tyskerbrakke, med mobilt opptaksutstyr. Her dukket mange av Åges mest kjente sanger opp; så som «Norge, mitt Norge», «Fotbaill», «Gjennomsnittsmainn» og ikke minst «Skin sola» – en sang som komponisten selv mener var et vendepunkt i karrieren, fordi det var første gang han torte å synge «æ e gla’ i dæ». Platen fikk Spellemannprisen.

Sommeren 1981 serverte Åge & Sambandet åtte nye innspillinger på kassetten Mølje & Sodd, utgitt av Dagbladet. Like etter gikk plateselskapet Arctic konkurs, og Åge tapte flere hundre tusen kroner – deriblant overskuddet fra Ramp som hadde solgt 60000 eksemplarer. Et nytt selskap ble startet, drevet på dugnad av Åge, Terje Tysland, ►Hans Rotmo og Gunnar Hordvik i et års tid, frem til Hordvik overtok alene. Med Gunnar Pedersen som ny gitarist gikk Sambandet i gang med innspillingen av Dains me mæ (1982). Dette ble en dobbel LP der den ene platen var gjort i studio, den andre på konsert. Albumet solgte mer enn 80 000, og både tittelkuttet og «Rio de Janeiro» gjorde suksess på Norsktoppen. Albumet inneholdt også «Hain va sju», inspirert av en episode foran TV-skjermen da han hadde sett på nyhetene sammen med sin sju år gamle sønn. Åge fikk hedersprisen under Spellemannprisutdelingen tidlig i 1983.

Med tre storselgere bak seg var Åge Aleksandersen nå etablert som en av Norges mest populære artister. Men den virkelige bomben smalt i januar 1984 under utdelingen av Spellemannprisen, da Åge fremførte «Lys og varme». Denne sangen, som var inspirert av at datteren Line kom til verden, sørget for at Levva livet ble tidenes til da mest solgte LP i Norge (over 260 000 eksemplarer) og gjorde Åge til allemannseie. Sangen har etter hvert fått så stor betydning at den lever sitt eget liv. «Lys og varme» brukes i alle mulige sammenhenger – fra barnedåp til begravelser – og er den av Åge Aleksandersens komposisjoner som best viser hans evne til å formidle nære og nakne tanker på en gjennomtenkt, men samtidig forståelig og iørefallende måte. «Lys og varme» er en av disse ytterst få sangene som klarer å forene mennesker med vidt forskjellig standpunkt og ståsted. Det er lett å glemme at albumet Levva livet inneholder flere av Åges beste sanger, så som «Va de du Jesus», «Fire pils og en pizza» og tittelkuttet. Kaare Skevik jr. (fra Prudence) var med som ekstra trommeslager på en plate som overraskende nok ikke fikk Spellemannprisen. Åge ble til gjengjeld tildelt prisen som årets artist.

Sommeren 1985 dro en ellevemannsutgave av Åge & Sambandet på utendørsturné under parolen «Mens vi venter». Og publikum ventet spent på en ny «Lys og varme». I stedet kom Åges mest ambisiøse plate, Eldorado, sterkt preget av en tur til Auschwitz, Moskva, Kiev, Praha og Berlin. I løpet av den første uken hadde 200 000 nordmenn kjøpt platen. Den ble ikke godt mottatt i pressen, og i musikkavisa Puls i november 1986 ble tekstene analysert av litteraturprofessor Georg Johannesen, som konkluderte med at artisten var like ærlig og interessant som apekatten Julius. Året etter ble Sambandet oppløst, og i 1988 kom biografien Fremmed fugl (Gyldendal) av forfatter og journalist Johan O. Jensen. Her avdekket Åge sider av sitt liv som de færreste visste om, bl.a. at han er av taterslekt.

Til sin 40-årsdag i 1989 ga Åge ut albumet Solregn, som sørget for nytt storsalg og nye favoritter. Mest populær ble den flerspråklige rockeren «Rosalita», hvor vokaljobben ble fordelt mellom Åge (norsk), Björn Afzelius (svensk), ►Mari Boine (samisk) og ►Henning Kvitnes (engelsk). Sangen ble årets største slager på Norsktoppen. Blant musikerne var Gunnar Pedersen og Terje Tranås (senere D.D.E.) fra Sambandet, samt Tore Wildhauer og Rune Haukum. Salget av Solregn passerte 130 000 eksemplarer.

Forventningene foran Laika i 1991 var store, men fra flere hold ble det hevdet at Åge hadde byttet ut rocken med visesang à la Prøysen, og salget av platen stoppet på 45 000. Men om Åge møtte motgang, fikk han i det minste realisert drømmen om å lage et lite hørespill; avslutningssporet «Du er deg» var en historie om gutten Thomas som finner sin egen musikk ute i skogen. Annbjørg Lien deltok for øvrig på mange av sporene på Laika.

Landeplagen «Min dag» ble lansert i 1993, først som single i mai, deretter som en del av albumet Din dag i september på Gunnar Hordviks nystartede selskap Norske Gram. CD-en inneholdt to duetter: Lynni Treekrem var med på den erotisk ladete «Nystekte wienerbrød», mens Ole Paus stemte i på den langt mer uskyldige (men mer overraskende) versjonen av «Lykkeliten». Blant de mange musikerne som deltok var Petter Baarli, Bjarne Brøndbo, Nils Petter Molvær og Oluf Dimitri Røed. Salget av Din dag passerte 70 000, og Åge rundet året av med å synge for Nelson Mandela under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo 20. desember.

Høsten 1994 kom viseboka Lys og varme, ledsaget av en dobbel samle-CD. Året etter ble to medlemmer fra Trondheim Symfoniorkester innlemmet i Åges ensemble: Konstantin Popchristov (fiolin) og Håkan Henriksen (kontrabass). Disse to, sammen med Gunnar Pedersen (gitar) og Stein Inge Brækhus (trommer), bidro til å gjøre albumet Med hud og hår til et av Åges mest jordnære. Et gammelt ønske ble innfridd i 1997 da Åge sang inn et knippe av Bob Dylans beste sanger, med norske tekster skrevet av Håvard Rem. Sirkelen ble på en måte sluttet for Åge, all den tid det var Dylan som inspirerte ham til å skrive egne sanger. Med tanke på hans oppvekst som «taterunge» var det også passende at Åge på denne platen innledet et samarbeid med den rumenske sigøynergruppen Taraf de Haïduks. Andre musikere som bidro til å gjøre dette til en av Åges mest spennende plater var Steinar Krokstad (trommer), Terje Tranås (tangenter), Geir Digernes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og trofaste Gunnar Pedersen (gitar). Med Fredløs viste Åge Aleksandersen at det gikk an å synge Bob Dylan på norsk, og at det var mulig å fornye de velkjente sangene.

På albumet Flyg avsted i 1999 møter vi en åpenhjertig Åge. I tittelkuttet var han en engstelig far som sendte den siste fuglungen ut av redet med gode råd, i «Frokost» priset han tilværelsen som middelaldrende ektemann, i «Tøffelhelten» var han både rabulist og humorist, og i «Få ut fingern» gikk han til angrep på unge jyplinger som kritiserer artister bare på grunn av alderen. Åge fylte 50 den våren platen ble gitt ut, men viste absolutt ingen tegn til å ville roe ned. Rundere i kantene, som bare en bestefar kan være, men fremdeles med forsterkeren skrudd til ti. Produsent Ulf Risnes deltok aktivt som korgutt og medmusiker. Kine Hellum – datter av avdøde Per Erik Wallum fra Prudence – spilte fløyte på «Himmelens herlige dansested». Og mer enn 50000 kjøpte platen.

Gamle ørn (2000) ble innspilt på rekordtid, fordi Åge følte han måtte utnytte spontaniteten og spillegleden som bandet hadde opparbeidet seg på turné høsten 1999. Bandet besto nå av Gunnar Pedersen (gitar), Andreas Aase (gitar), Kjetil Sandnes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og Steinar Krokstad (trommer). Musikken bar så visst preg av Åges øns­ke om spontanitet – det var en viril artist vi hørte, en mann som priset både rocken og livet. Mange av tekstene var reflekterte, f.eks. «Det 4. Rike», et usminket oppgjør med etterkrigstidens helsevesen som med loven i hånd fikk lov til å sterilisere de som ikke passet inn i det norske rasemønsteret. Presse og media hang seg imidlertid opp i det som man mente var en slibrig strofe i sangen «Myggen»: «sug mæ, myggen, sug mæ». Dette ble funnet å være for sterk kost for radio, og avstedkom debatt. Da feiden var stilnet, ble oppmerksomheten rettet mot «Dåpen», der Åge ble nesten for privat i sin iver etter å dele med publikum hvilken glede det var å bli bestefar. Lille Marte (3) fikk åpne kuttet med sin rørende tolkning av refrenget fra «Lys og varme».

Original Åge (2001) var enda en dobbel samle-CD, denne gang med et repertoar valgt av publikum og venner gjennom en avstemning i NRK og Namdalsavisa hvor 3000 tilhengere deltok. Tore Strømøy var sterkt delaktig da Åge skulle lansere albumet Linedans i 2002. Hver lørdag ti uker på rad fikk Åge fremføre en ny sang fra denne platen i TV-programmet Tore på sporet på NRK1, og dette skapte debatt både i media og i journalistenes fagforening. Albumets kunstneriske innhold led imidlertid ikke av oppstusset – som helhet var det et av Åges sterkeste og samtidig mest personlige. Han viste seg fra sin mest romantiske side, både i ord og toner, samtidig som han var ungdommelig og nysgjerrig. Han sang duetter med Bjarne Brøndbo («Det gylne triangel») og danske Nanna Lüders («Kun en …») og fikk et enda større fotfeste i Danmark, hvor han det siste tiåret hadde turnert mer og mer. Den store overraskelsen var «Lørdag 2002», hvor Åge oppdaterte «Lørdagskveill’n» fra 1979 med rapping (sammen med gruppen Fremmed Rase) og programmerte rytmer. Åges faste band var det samme som på Gamle ørn, forsterket med Terje Tranås (tangenter) og korguttene Thomas Brøndbo og Frank Hellum.

I tillegg til sin egen, rikholdige plateproduksjon, har Åge Aleksandersen vært produsent for en rekke andre artister. Blant dem D.D.E., Hans Rotmo, Cato Sanden, Halvdan Sivertsen, Terje Tysland, 3 Busserulls og ►Vømmøl Spellmannslag. Åge Aleksandersen er en av de få norske artister som har fått sitt eget hyllestalbum mens han ennå er aktiv. Det skjedde høsten 1992 med den doble CD-en Æ, der 30 betydningsfulle artister tolket hver sin favorittlåt av mesteren. Dette albumet alene er nok til å plassere Åge Aleksandersen blant de aller viktigste navn innen norsk kulturliv. Det er all grunn til å tro at han vil fortsette i rockens tjeneste livet ut.

7800 Namsos (Polydor, 1975)
Mot i brystet, mord i blikket, Bomben und Granaten (Polydor, 1976)
Åge Aleksandersens beste (Nor Disc, 1977) samleplate
Lirekassa (ASC, 1977)
French Only (ASC, 1979)
Ramp (ASC, 1980)
Dains me mæ (Norsk Plateselskap, 1982) dobbel LP
Levva livet! (Plateselskapet, 1984)
Lys og varme (Plateselskapet, 1984) samleplate
Ljus och värme (Mariann, 1985) utgitt i Sverige
Eldorado (Plateselskapet, 1986)
Solregn (Plateselskapet, 1989)
Sanger (Plateselskapet, 1990) samleplate
Laika (Norsk Plateproduksjon, 1991)
Din dag (Norske Gram, 1993)
Åges beste (Polydor, 1994) dobbel samle-CD
Med hud og hår (Norske Gram, 1995)
Fredløs (Kirkelig Kulturverksted, 1997)
Flyg avsted (Norske Gram, 1999)
Gamle ørn (Norske Gram, 2000)
Original Åge (Norske Gram, 2001) dobbel samle-CD
Linedans (Norwave, 2002)
Biografien er hentet fra "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.
Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!

Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Siste fra forsiden





Hva skjer i dag:



Ballade · Postboks 2674 Solli, 0203 Oslo · Besøksadr: Henrik Ibsensgt. 110
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten